Løpingens mysterier

Forfatteren Gunnar Staalesen (60) løper fortsatt halvmaraton. Boka «Løping», som lanseres i disse dager, mener han er en alternativ verdenshistorie.

Homo sapiens, det tenkende mennesket, er artsbetegnelsen på det moderne mennesket, en art som oppsto i Afrika for 200 000 år siden. Men både biologer og antropologer hevder at menneskeartens egentlige begynnelse ligger mer enn to millioner år tilbake i tida, den gangen de første menneskeapene svinger seg ned fra trærne, retter seg opp i ryggen og skuer utover savannene for å se om det er noe å jakte på der ute. Når byttet er oppdaget, begynner urmennesket å løpe og legger med det apelivet i de dype skogene bak seg.

Uendelig langt framme venter sivilisasjonen og New York Marathon.

Thor Gotaas presenterer i disse dager boka «Løping. En verdenshistorie», og med den skriver han på alle måter en alternativ verdenshistorie, der han i store sprang følger menneskeslektens bevegelse i høyt tempo, fra dette øyeblikket for to millioner år siden til det aller siste årets dopingavsløringer, en historie som på godt og vondt avspeiler menneskehetens utvikling gjennom det samme tidsløpet.

Det å løpe ble tidlig sett på som en guddomsgave.

Antikkens konger og fyrster beviste sin styrke ved å utføre store løpsprestasjoner. Hele den amerikanske urbefolkningen løp. Skapelsesmyter fortalte at da Melkeveien oppsto, ble den laget som en løpebane. Derfor holdt apasjene sin løpsfester hver høst. Fra vestlig kultur kan den filosofiske gåten konstruert av Zenon fra Elea (490-430 f. Kr.) om kappløpet mellom Akilles og skilpadda nevnes. Den raske og uovervinnelige Akilles ga skilpadda et forsprang han i prinsippet aldri kunne nå igjen, fordi når forspranget var utliknet, ville skilpadda alltid ha oppnådd et nytt, lite forsprang, som når det var utliknet, etc., etc.

Og det er ikke det eneste mysteriet knyttet til løpingens historie. Den dag i dag er det mange som trekker seg undrende ut til siden når feltet i et maratonløp passerer: Hva i alle dager er det som går av dem? Er det nødvendig å pine seg selv slik?

Maraton er på mange måter alle løps mor. Myten forteller at budbringeren Fidippides i 490 f. Kr. løp de cirka 40 kilometerne fra Marathon til Aten for å fortelle om atenernes seier over perserne, før han segnet død om. Gotaas avliver denne myten. Fidippides var en erfaren budbringer og visste å fordele kreftene sine. Han løp fra Aten til Sparta for å hente hjelp og deretter sannsynligvis hjem igjen, en distanse på 48 mil, et løp selv våre dagers ultraløpere ville betenkt seg på å legge ut på. Og han overlevde.

Han representerer en løpertype som var dominerende helt fram til 1700-tallet, da ryttere for alvor overtok budbringertjenesten både i krig og fred. Ikke desto mindre var det myten om Fidippides som ble trukket fram da de opprinnelige olympiske leker ble vekket til live igjen på slutten av 1800-tallet.

I den vestlige verden regner vi lekene på den greske Olympen som opphavet til moderne friidrett, og det er en klar kontrast mellom grekernes disiplinerte idrettskonkurranser og romernes ludi, som stort sett besto av blodige gladiatorkamper og markedsløyer.


Men i India  ble det arrangert kappløp mellom mennesker og elefanter, Kina hadde sin egen løpskultur, og i Tibet er løpende munker i en form for transe observert helt opp til våre dager.

Ingen regnet løping som spesielt sunt. De som løp i middelalderen og fram til 1800-tallet ble sett på som særlinger.

Mange av dem opptrådte på markeder, og både de og andre gjorde store penger på dem. Da dukker også begrepet ringer opp. Dette var løpstalenter som ofte i forkledning dukket opp på stadig nye steder, lot som om de var i elendig form og utfordret de lokale mesterne, for så bokstavelig talt å kaste hammen når startsignalet gikk, og innkassere store gevinster, om de da ikke endte i tjære og fjær på flukt fra en rasende lokalbefolkning som forsto at de var blitt lurt.

Alle som har stått på startstreken til et moderne maratonløp vil gjenkjenne karakteren. Før start er det ikke måte på hvor mange lidelser løperne har vært utsatt for den siste tida, hvor vondt de har i knærne, ryggen, magen og hvor forkjølet de har vært. Men idet startskuddet går, ser du bare ryggen deres, og siden ser du dem aldri igjen før du selv tusler over målstreken langt bak i feltet og de står med store glis og tar imot deg …

Moderne friidrett oppstår på 1800-tallet. De første offisielle rekorder noteres i 1864, i en konkurranse mellom universitetslagene i Cambridge og Oxford. Tidligere var løp utført i terreng og langs landeveier. Nå kom baneløp på moten. Men først i det tyvende århundre opptrer de store stjernene, både på løpebane og i maraton.

Den finske dominansen er imponerende, med Paavo Nurmi som det største navnet. Nurmi trente blant annet ved å løpe om kapp med toget! Mellom 1912 og 1940 satte finske løpere over 70 verdensrekorder. Et annet stort navn var tsjekkeren Emil Zatopek med sin umenneskelige form for intervalltrening, inntil seksti 400-meterrunder av gangen.

Mange store løpere ble fratatt sine lisenser anklaget for brudd på amatørreglene. Det gjaldt blant andre Nurmi, Jesse Owens etter Berlin 1936 og svenskenes storløper Gunder Hägg på 1940-tallet. I dag løper stjernene uten at noen protesterer for pengesummer av gigantiske dimensjoner, og det avsløres stadig nye dopingskandaler. Det står ikke samme glansen av våre dagers løperstjerner som av tidligere tiders.

Ikke desto mindre har løping blitt et verdensfenomen. I dag domineres mange øvelser av afrikanske løpere. Kvinnene kom for fullt inn i toppidrett i forrige århundre, og vår egen kanskje største idrettsstjerne, Grete Waitz, ble en frontfigur for disse med sine imponerende prestasjoner, ikke minst på maraton. Joggebølgen fra 1960- og 70-tallet har ennå sin relevans. Det å løpe ble for mange en nødvendig korreksjon til et altfor stillesittende dagligliv. Det moderne mennesket løper ikke for å jakte, men for å finne tilbake til sitt eget, opprinnelige jeg: Det løpende mennesket.

Thor Gotaas har skrevet en innholdsrik og ytterst leseverdig bok. Som løper gjenkjenner jeg mange treningsprinsipper, og forfatteren drysser raust ut med gode anekdoter og viktige begivenheter i idrettens historie. Noe vil man alltid savne. Selv etterlyser jeg for eksempel den finske storløperen Lasse Viréns store prestasjon, da han falt på ti tusen meter under OL i München 1972, reiste seg, tok opp jakten og endte med å sette ny verdensrekord.

Hovedinnvendingen går på mangelen av bilder. En illustrert utgave ville hevet bokas kvalitet ytterligere, som et nyttig supplement til de mange fargerike skildringene av løpspersonligheter fra Fidippides til Henry Rono. Men det er et imponerende maraton Gotaas har lagt bak seg, ei bok mange vil ha glede av å lese, både løpere og antiløpere, for den saks skyld.

Gunnar Staalesen er forfatter.

LØPER: Det moderne mennesket løper ikke for å jakte, men for å finne tilbake til sitt eget, opprinnelige jeg: Det løpende mennesket, skriver Gunnar Staalesen i sin anmeldelse av den nye boka «Løping - en verdenshistorie». Foto: SCANPIX
LØPER: Det moderne mennesket løper ikke for å jakte, men for å finne tilbake til sitt eget, opprinnelige jeg: Det løpende mennesket, skriver Gunnar Staalesen i sin anmeldelse av den nye boka «Løping - en verdenshistorie». Foto: SCANPIX Vis mer
Løpingens mysterier
LØPEGLAD FORFATTER: Thor Gotaas har skrevet en bok Gunnar Staalesen omtaler som «innholdsrik og ytterst leseverdig».
AKTIV: Forfatter Gunnar Staalesen (60) har anmeldt «Løping - en verdenshistorie». Selv løper han fortsatt halvmaraton.