Lori Carson - ny superstjerne

NEW YORK (Dagbladet) «Et av de store mysteriene innen popmusikken er at Lori Carson ikke er blitt en større stjerne», skriver Amerikas største kjendisblad People.- Da jeg så det, sa jeg de skulle ha spurt meg. Jeg vet hvorfor, ler hun selv.

- Ja, hvorfor ikke?

- Min musikk er stillferdig, subtil og langsom, og dette er ikke tiden for subtil musikk. Nå til dags må du virkelig slå folk i hodet.

Hun sitter ved vinduet 42 etasjer over Times Square i New York, vever, mørkhåret med store øyne og mild stemme, men snar til å smile. Hun er newyorkeren som kom inn fra landet på Long Island som 17-åring for å gå på kunstskole og bli maler. I stedet ble hun sanger og sangskriver på Folk City og Speakeasy for tretten år siden i et miljø som også var plattform for Suzanne Vega.

Inntil i år er Lori Carson mest kjent for sitt samarbeid med Golden Palominos. Men så kom «everything i touch runs wild» og fikk strålende kritikker.

Minimalistisk

Musikken er som en bønnestund uten å være religiøs. Den er som en høyst personlig, åndelig betroelse, skriver en av dem.

Albumet er minimalistisk og for det meste tatt opp på en firespors opptaker i soverommet i den tidligere leiligheten hennes i Greenwich Village i New York. Noen av sporene er siden blitt mer bearbeidet, men hele produsjonen er sparsom selv om søppelbilens ramling i gata utenfor under opptaket, er blitt redigert bort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg valgte å gjøre det slik fordi valg jeg tidligere har gjort ikke føltes helt riktige. Noe i meg vil at alle elementene skal være like oppriktige som ordene er, sier hun.

Misforstår

Albumet smyger seg mykt innpå lytteren. Men brått avdekkes også skarpe kanter. Noen misforstår når Lori Carson synger /jeg skulle så gjerne hatt deg her i sengen min/jeg skulle så gjerne hatt deg/

- Jeg får noen sterke reaksjoner. Du skulle lese noe av posten min. Den er skremmende. Det finnes alltid folk som misforstår og tror at dette dreier seg om et personlig forhold. Jeg er i en situasjon nå der jeg får lange brev på seks sider tre ganger i uka. Jeg svarte med et postkort og sa at jeg setter pris på ham som en fan, men at det er så langt det rekker. Mange sender meg sin personlige historie. Men det er også noen menn som tror at jeg er ute for å finne kjærligheten eller noe. Du ofrer noe av privatlivet når du lager noe så personlig som dette, sier hun.

Hun føyer til at hun ikke vet om hun har valgt det slik, eller at disse sangene har valgt henne. Det var slik de ble.

Vanskelig tid

Golden Palominos er den pulserende gruppa til perkusjonisten Anton Fier. Samarbeidet mellom ham og Lori var både profesjonelt og personlig.

- Det gjorde det ikke lettere, sier hun om en tid som var vanskelig.

- Arbeidet mitt ble utfordret hele tiden. Det var både det positive og det negative ved det. Jeg var ikke vant til å jobbe på den måten, å arbeide for kollektivet. Jeg måtte tilfredsstille andres oppfatninger. Og jeg slapp ikke unna med noe.

- Hva synes du om resultatet?

- Det er kjempeflott. Det er jeg stolt over.

«Du vil bli drept»

Anton Fier har produsert noen av sangene på den nye plata.

- Jeg dro til Asia med båndene, men ga ham en kopi. Da jeg kom tilbake spurte jeg hva han syntes? 'Fryktelig, fryktelig, du kommer til å bli drept', svarte han. Jeg sa at det var et par av sangene jeg gjerne ville bearbeide, og det gjorde vi.

- Din musikk krever mye av lytteren.

- Det er slik jeg selv nærmer meg musikk. Når jeg arbeider antar jeg at publikum er som meg.

Intervjuet finner sted dagen etter at hun er tilbake fra en lengre turne.

- Er det godt å komme tilbake til New York?

- Åja. Jeg har bodd her hele livet. Jeg kjenner hvert kvartal, alle restaurantene. Jeg vet hvor jeg vil gå. Alle vennene mine bor her.

- Har du noen gang vært redd i New York?

- Nei.