Løs kanon

DET TOK LITT TID, men nå har Fremskrittspartiet altså summet seg til å lansere sin bleke kopi av årets heteste kartoffel i Danmark: Kulturkanonen. Man vil naturligvis kunne hevde at Jyllandspostens trykking av Muhammedkarikaturene var enda mer kontroversiell, men disse to hendelsene har så mye felles at det er lurt å se dem under ett. For da de danske imamene i høst sendte klagebrev til statsminister Fogh Rasmussen, var kulturkanonen et eget punkt på lista. Imamene så kulturminister Brian Mikkelsens kulturkanon som et av flere bevis på at det hersker en islamofobisk stemning i den danske regjeringen.

DET VAR DET MANGE som var enige i, ikke minst etter at kulturministeren framhevet at kulturkanonen kunne være et viktig vern mot enkelte minoriteters «middelalderlige normer og udemokratiske tankeganger.» Med ett var kulturkanonen blitt et våpen i en dansk versjon av sivilisasjonenes sammenstøt. Mange av de framstående kulturarbeiderne som hadde jobbet med kanonen, truet med å trekke seg fra alt sammen, og kulturministeren måtte komme med en skriftlig beklagelse. Det vil si, han beklaget ikke sine uttalelser, men «inntrykket uttalelsene hadde skapt». Det holdt for menneskene i utvalget, som deretter fullførte sin oppgave, nå under en ny parole: «Kulturkanonen skal ikke politiseres og blandes inn i samfunnsdebatten.» Men da karikatursaken eksploderte i vinter, ble det for fristende for Brian Mikkelsen: Han rykket ut igjen og sa at han sto 100% ved sine tidligere uttalelser. Og igjen trakk folk seg fra kanon-utvalget. «Brian Mikkelsen må bestemme seg for hva han vil med kanonen. Det er trist at kulturministeren ikke ser betydningen av å samle folk i stedet for å splitte dem», uttalte en opposisjonspolitiker.

SLIK HAR DEBATTEN om kulturkanonen blitt en dansk farse vi enkelt kan unngå her hjemme - ved å takke pent nei til Fremskrittspartiets skralt formulerte forslag. Partiet har spart oss for bryet med å gå omveien om diskusjoner om hva som er begrunnelsen for en slik kanon: Her handler det om å definere «grensen mellom norsk og fremmed kultur». Vi skal lage en mur, og bak den skal vi sitte og lese høyt for våre barn, slik at de ikke glemmer det: Ibsen. Munch. Undset. Ibsen. Munch. Undset. Så, når barna skjønner noe av den norske kulturarven, forstår de at dens fremste representanter ikke har noe lyst til å bli formidlet bak en sånn mur. Så må vi rive den, og så har alt sammen vært bortkastet. «For tiden er norsk kultur under press», heter det i forslaget fra Karin S. Woldset og Ulf Erik Knudsen. Tror de på det selv, mon tro? Mens vi i disse dager har fine feiringer av både Ibsen-jubileet og Sigrid Undset-dagene, er det vel nærliggende å tenke at den fremste trusselen mot norsk kultur er å finne nettopp i Frp\'s kanon-forslag. Hvis ikke det er å skyte spurv med kanoner, da.