Løs snipp

For et år siden sa Nicolai Dunger til Dagbladet at hans neste plate skulle spilles inn sammen med Mercury Rev.

«Tranquil Isolation» byr på storfint selskap, men Jonathan Donahue og Grasshopper er borte vekk. I stedet får vi en aldeles suveren skrangleplate spilt inn sammen med kongelåtskriver Will Oldham, produsentbror Paul og noen andre Oldham-kjenninger i løpet av ei uke ute på landsbygda i Kentucky.

På sitt forrige album «Soul Rush» vandret Dunger med akkurat passe store sko i Van Morrisons «Astral Weeks»-fotspor. Dette samarbeidet med mannen som også går under navnet Bonnie «Prince» Billy er langt friere i formen, men samtidig fjernt fra de like frie jazzeskapadene Dunger begikk på sin vinyltrilogi. Vi snakker en form for lo-fi med dyp forankring i folk, country, blues og tidlig rock'n'roll som er like løs i snippen som Bob Dylan og The Bands kameratslige musisering i kjeller'n på det rosa huset i Woodstock.

Virkelig kosmisk blir det når gjengen går løs på «Vem kan segla förutan vind» og «Du är den ende» ved siden av stillferdige og utpreget elegante Dunger-originaler som «Last Night I Dreamt Of Mississippi», «Hundred Songs» og den ikke spesielt subtilt titulerte «Tribute To Tim Hardin».

Hvis du ikke liker denne plata, liker du ikke musikk.