Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Løser ikke gåten om Ikea-gründerens nazifortid

«Og fremdeles står trærne i Wienerwald» er likevel hjerteskjærende.

I EN SOFA FRA IKEA: Ikea-gründer Ingvar Kamprad og hans politiske fortid spiller en viktig rolle i Elisabeth Åsbrinks sterke sakprosautgivelse om den jødiske flyktningen Otto Ullmann. Foto: Lars Pehrson / NTB SCANPIX
I EN SOFA FRA IKEA: Ikea-gründer Ingvar Kamprad og hans politiske fortid spiller en viktig rolle i Elisabeth Åsbrinks sterke sakprosautgivelse om den jødiske flyktningen Otto Ullmann. Foto: Lars Pehrson / NTB SCANPIX Vis mer

1. februar 1939 satte den jødiske gutten Otto Ullmann seg på toget for å reise fra hjembyen Wien til Trelleborg i Sverige. Han var ett av hundre barn som hadde fått midlertidig oppholdstillatelse via den svenske Israelmisjonen. «Vi kommer til å fortsette å tenke på deg hver eneste dag, og skrive, slik at avstanden ikke får noen betydning», skrev foreldrene i sitt første brev til Otto. Fem år senere døde de i Auschwitz. Bare et par av Ottos brev er bevart; de som kom i retur. Men foreldrenes fem hundre brev til sønnen finnes, og de danner stammen i Elisabeth Åsbrinks usedvanlig sterke sakprosautgivelse «Og ennå står trærne i Wienerwald», som vant Augustprisen i Sverige i fjor.

Det er tilforlatelige brev om dagligdagse saker, skrevet i en optimistisk tone. «Vær forsiktig så du ikke blir syk.» «Hvordan går det med svensken?» Innmellom, som små stikk, kommer setninger om savn, om å holde motet oppe, setninger som nesten umerkelig sørger for at det gjør vondt å lese. Det står ikke stort om virkeligheten for jødene som er igjen med Wien, men som en østerriksk historiker i Wien forteller forfatteren Åsbrink underveis i arbeidet med boka: «Man må lese mellom linjene». Det har hun gjort.

image: Løser ikke gåten om Ikea-gründerens nazifortid

«Og ennå står trærne i Wienerwald» veksler mellom Ottos liv og beskrivelser av debatter, politiske avgjørelser og hendelser i Sverige og resten av Europa. Med effektive grep og et nøkternt, kraftfullt språk (fint oversatt av Alexander Leborg) setter hun Ottos families skjebne både opp mot tiltaksløshet, dobbeltmoral og ondskap. Boka er full av uttalelser fra høytstående svenske politikere og byråkrater, setninger og argumenter som klinger underlig gjenkjennelige også i dag. Ta denne bolken fra Sveriges andremann på ambassaden i Ottos hjemby Wien, for eksempel: «I Sverige har man ingen anelse om hva jødespørsmålet virkelig betyr. Derfor er man tilbøyelig til å betrakte det sentimentalt, men De kan være sikker på at hvis vi fikk inn noen hundre jødefamilier, som forøkte seg slik denne rasen har for vane, så ville neste generasjon forbanne dem som ikke har visst å stanse immigrasjonen, og i det følgende ville det ikke være noe merkverdig ved at harde metoder ble anvendt til urinnvånernes forsvar. Man trenger ikke være antisemitt for å innse dette».

Åsbrink har i enkelte svenske anmeldelser blitt kritisert for å underkommunisere forsvaret for jødene i svensk offentlighet. at hun tegner et for ensidig bilde av hvordan debatten faktisk fortonet seg. Det kan være. Frykten for at det skulle komme for mange, førte uansett til at myndighetene bestemte at det fikk holde med hundre barn. Ikke fler. Ingen foreldre. «Vi kan ikke risikere at svenske studieplasser blir fylt opp av utlendinger», sier demonstrerende studenter i Uppsala. «Vi kan ikke risikere skjebnesvanger konkurranse fra innflyttere fra Sentraleuropa», sier dansepedagoger og rytmikklærere fra Stockholm.

Iblant fordømmer Åsbrink, andre steder undrer hun seg. Den største gåten er bokens andre hovedperson, IKEA-gründeren Ingvar Kamprad, som var aktiv i nazistiske organisasjoner under krigen. Hadde det vært fiksjon, hadde man neppe trodd på historien, men i virkeligheten endte Otto altså opp på gården der Kamprad bodde. De var nesten jevngamle, de ble venner. En dag hørte Ingvar på Ottos fortelling om hvordan foreldrene ble drept. Den neste syklet han rundt med fascistpropaganda. I korte, ladede intervjupassasjer forteller Kamprad litt om det i dag, men ikke nok til at det lar seg forstå. Man trenger vel en annen umbraconøkkel for å få denne biten av IKEA-mannens liv til å henge sammen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media