MINNEVERDIG: Statsminister Jens Stoltenberg taler under messe for sorg og håp i Oslo Domkirke etter det brutale terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Foto: Aleksander Andersen / Scanpix
MINNEVERDIG: Statsminister Jens Stoltenberg taler under messe for sorg og håp i Oslo Domkirke etter det brutale terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Foto: Aleksander Andersen / ScanpixVis mer

Løftet Jens ga

Jens Stoltenberg lovet at svaret på terroren 22. juli skal være mer demokrati og mer åpenhet. Det er langt fram dit.

I SJELDNE ØYEBLIKK hender det at en politiker makter å fortolke og formidle et helt folks reaksjoner og håp. Statsminister Jens Stoltenberg klarte det da han henvendte seg til folket i timene etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. To dager etter - i Oslo domkirke - gjentok han hovedpunktene, men med en viktig tilføyelse. Stoltenberg sa: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet». Budskapet var ikke til å misforstå: Ingen skal få ta fra oss de grunnleggende verdiene som tilliten i det norske samfunnet bygger på.

KANSKJE ER DETTE den mest minneverdige politiske uttalelsen i Norge etter andre verdenskrig. Stoltenberg traff folkets hjerte med sin trassige tro på frihet og åpenhet midt i massiv sorg og stor usikkerhet om framtida. Ordene festet seg i terrorresponsens blomsterperiode, altså dagene da hele folket møtte fram på torgene med en felles vilje og med roser i hendene. Det var et av de fineste øyeblikkene i vår historie.

SAMTIDIG VAR DET aldri tvil om at blomsterdagene ville bli avløst av hverdag. Den er blitt mer grå enn mange håpet på. Fire måneder etter terrorhandlingene kan det se ut som om vi skal være glade for at vi ikke får mindre demokrati og mindre åpenhet. Det er siste ledd i Jens Stoltenbergs løfte - ordene om naivitet - som synes å ha mest politisk tyngde. Den nye logikken bygger på at de myke verdiene ikke kan forsvare seg selv, men må omgis av maktens håndfaste respons: mer kontroll og mer overvåking.

I RETTFERDIGHETENS navn skal det sies at vi fikk en advarsel om regjeringens ambisjonsnivå da Jens Stoltenberg redegjorde i Stortinget for hvilke tiltak som var satt i gang for å skape mer demokrati og åpenhet. Det skjedde tre måneder etter terrorhandlingene, og statsministeren hadde en liste med et titall tiltak, bl.a. disse: Aktiv integreringspolitikk, lav ledighet, rett og plikt til opplæring i norsk, full barnehagedekning, økonomisk opptrapping innen frivillighet og kultur, fortsatt pressestøtte samt elektronisk postjournal. De som forventet mer var kanskje kravstore idealister, men de så også at hovedtyngden av «tiltakene» var iverksatt før 22. juli.

Siden har det meste gått i gal retning. Ikke alt kan lastes regjeringen, men dens vilje til å skape mer demokrati og åpenhet virker svak og uforløst.

ALLEREDE VED VALGET ble det synlig at fellesskapet etter 22. juli ikke ble videreført i en bredere oppslutning om folkestyret. Valgdeltakelsen holdt seg på et deprimerende 60-tall, så vidt nok til at prosessen ennå har autoritet. Etter dette tok utviklingen en ny retning. Det er karakteristisk at vårt hemmelige politi (PST) raskt ba om utvidede fullmakter slik at det kan gjenoppta praksisen med registrering av politiske meninger. Det skjedde selvsagt i et hemmeligstemplet brev til regjeringen. At PST hadde lav beredskap i forhold til høyreekstrem terrorisme, har hatt liten politisk betydning. Kritikken mot PST-sjef Janne Kristiansen er riktignok massiv, men politikere av alle kulører står klare til å gi hysjpolitiet store ekstrabevilgninger og flere integritetskrenkende etterforskningsmetoder. Regjeringen arbeider med tiltak som omfatter en sterkere militær rolle i statens sivile sikkerhetsarbeid.

MEST ALVORLIG ER angrepene på domstolenes uavhengighet. Godt støttet av enkelte politikere, er det skapt en opinion for at rettsvesenet skal levere domsslutninger og soningsforhold for Anders Behring Breivik som er politisk akseptable. Mange mener straffesaken bør føres bak lukkede dører og med referatforbud. Det toppet seg da justiskomiteens leder, Per Sandberg, sa han «ikke kan godta» de rettspsykiatrisk sakkyndiges rapport. Når ble det politikernes oppgave å godta rettslige prosesser?

HVORFOR HAR DET gått slik? En grunn er at politikerne er mer opptatt av frykten enn av friheten. De har mest å hente i fryktens univers. Den som slåss mot frykt - og for trygghet - kan vise konkret handlekraft. Sette i verk tiltak, bevilge penger, vedta lover. Den som slåss for friheten har et vesentlig trangere handlingsrom. Offentlighet i forvaltningen har aldri begeistret noen velger. Rettssikkerhet er for mange et liberalt, kjeltringvennlig prinsipp. Mediekritikken ender ofte i forslag om statlig kontroll. Og det er bare noen måneder siden regjeringen ville kriminalisere religionskritikk. Mer frihet, demokrati og åpenhet vil dessuten redusere politikernes og byråkratenes beslutningsarena og kontrollspenn. Er det derfor løftene Jens ga i dag fortoner seg som skrift i sand?