SNAKKER USANT: Liv Signe Navarsete og Lars Peder Brekk gjentar usannheter som ødelegger for fattige land, skriver Kaare M. Bilden, som er aktuell med boka «Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk». Foto: Scanpix
SNAKKER USANT: Liv Signe Navarsete og Lars Peder Brekk gjentar usannheter som ødelegger for fattige land, skriver Kaare M. Bilden, som er aktuell med boka «Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk». Foto: ScanpixVis mer

Løgn eller uvitenhet

Senterpartiets usannheter hindrer utvikling i fattige land.

Den norske matdebatten er i hovedsak en skyttergravskrig mellom høyresida, som vil liberalisere alt, og Senterpartiet, som vil bevare status quo. Det er stort behov for nytenkning i denne debatten. Med friske øyne kan vi se nye løsninger, men også noen ugreie usannheter. La oss se nærmere på to:

1. «Me har eit etisk ansvar for å produsere meir mat i Noreg, i ei verd der matmangel og svolt er eit stadig veksande problem» sa Liv Signe Navarsete til Sps landsstyre 14. januar i år. Også landbruksminister Brekk sier at «verden har for lite mat».

Men: «Mangel på mat er ikke problemet», slår FN fast i kampanjen 1billionhungry.org. Årsaken til sult er fattigdom. Verden produserer allerede i dag nok mat til å fø 11 milliarder mennesker, sier FN. I tillegg er potensialet for å øke avlingene i mange land i Afrika og Latin-Amerika enormt.

Senterpartiet refererer ofte FNs utsagn om at produksjonen må økes med 70 prosent innen 2050. Men sier FN at økningen bør komme i Norge og andre rike land? Nei. Sier FN at Norge og andre rike land bør fortsette med produksjonsdrivende subsidier? Nei. FN sier tvert imot at vi må slutte med produksjonsstøtte, og at økningen bør komme i fattige land. Slik kan landbruket bidra til å bekjempe sultens årsaker: Mangel på arbeidsplasser og betalingsevne.

FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO skriver at den aller viktigste trusselen mot matsikkerhet i framtida er «at sult og feilernæring kan vedvare, eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå». Kofi Annan, Ban Ki-moon, rapporten om tusenårsmålene og en rekke andre FN-kilder sier alle at produksjonsstøtten i rike land hindrer utvikling i fattige land.

Denne formen for subsidier har de siste tiåra gitt en enorm overproduksjon av mat. Overproduksjonen selges på verdensmarkedet til en pris under produksjonskostnaden, og slik har fattige land blitt utkonkurrert, til tross for at de faktisk produserer billigere.

Manglende tilgang på investeringer, infrastruktur og markeder er viktige årsaker til at prisøkningen de siste åra ikke har kommet de fattige til gode.

Norge eksporterer mer mat enn vi importerer. I 2010 eksporterte Norge 801 000 tonn subsidierte landbruksvarer. Norge eksporterer ikke direkte til u-land, men tar likevel, takket være subsidiene, en bit av verdensmarkedet som fattige land ønsker.

Hvis Norge og andre rike land fortsetter med produksjonsstøtte, tar vi fra fattige land muligheten til å selge varene sine der de kan få åtte til ti ganger så godt betalt som på lokale markeder. Dermed får ikke fattige bønder muligheten til å investere i lagring, kjøling, veier eller maskiner for å videreforedle råvarer til ferdig kaffe, sjokolade osv. Slik går fattige land glipp av skattekroner til å bygge industri og mer stabile samfunn for å redusere sult, usikkerhet og ufrivillig migrasjon. Fattig bønder ender opp med å dyrke mat til seg selv, og hvis en eneste avling slår feil, er katastrofen der.

2. I stortingsmeldinger, taler og pressemeldinger setter landbruksminister Brekk likhetstegn mellom kortreist og miljøvennlig mat. Det finnes det ikke belegg for. Eksempelvis er de totale utslippene fra sauekjøtt som produseres på varme New Zealand og transporteres til Storbritannia, kun en fjerdedel av utslippene fra tilsvarende sauekjøtt produsert i kalde Storbritannia. Utslippene fra produksjonen av kunstgjødselen som skal til for å lage én kilo norsk sauekjøtt, er ti ganger så høye som transportutslippet fra én kilo sauekjøtt fra Namibia.

Brekk har rett i at det finnes en del eksempler på at kortreist mat kan være mer miljøvennlig enn langreist, men det finnes også en rekke eksempler på det motsatte. Konklusjonen blir at transportavstanden ikke sier noe om maten er miljøvennlig eller ikke.

Brekk og Navarsete gjentar usannheter som ødelegger for fattige land. Enten kjenner de to statsrådene ikke fakta i disse spørsmålene. Og det er i så fall en skandale, om den norske matministeren ikke kjenner forskjellen på sult og matmangel. Eller så kjenner de fakta, og i så fall lyver de.

Den norske debatten er polarisert, men det er også likheter mellom Sp og høyresida. Begge mener at rike land og fattige land skal behandles likt, altså symmetrisk. Erna Solberg & co. agiterer for frihandel både i rike og fattige land. Sp argumenterer for at både rike land og fattige land skal få beskytte egne markeder. Ingen av dem ønsker en ulik behandling av rike og fattige land, altså en asymmetrisk handelspolitikk.

Det gjør derimot FN, afrikanske bønder og statsledere. De sier at fattige land må få beskytte seg med toll i en oppbyggingsfase, mens rike land ikke skal få gjøre dette i samme omfang. For at fattige land kan få selge varene sine der de får best betalt, kan ikke rike land få full frihet til å beskytte seg.

Argumenter for en slik asymmetrisk handelspolitikk hører vi lite til i den norske debatten, og en av årsakene er nettopp Sps usannheter. Den norske venstresida har i stor grad akseptert Sps virkelighetsbeskrivelse, og dermed framstår ikke handel som viktig for utvikling. I stedet er venstresida opptatt av størrelsen på bistanden.

Om et par uker skal regjeringen for første gang på ti år legge fram en landbruksmelding. Samtidig bør den lansere et internasjonalt initiativ for å gå bort fra produksjonsstøtte. Etter en slik omlegging finnes det en rekke støtteordninger Norge kan beholde sier FN, forutsatt at vi garanterer at subsidiert mat ikke eksporteres. Eksempler er støtte øremerket til kulturlandskap, distriktsbosetting, biologisk mangfold og økologisk drift.

En slik omlegging kan også bedre dyrevelferden og få ned klimautslippene, altså en vinn-vinn-situasjon.