MARERITT: I likhet med mange asylsøkere fra andre deler av verden opplevde de at drømmen om et liv i Europa ble et mareritt», skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Trandum internat. Foto: Thomas Winje Øijord / NTB Scanpix
MARERITT: I likhet med mange asylsøkere fra andre deler av verden opplevde de at drømmen om et liv i Europa ble et mareritt», skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Trandum internat. Foto: Thomas Winje Øijord / NTB ScanpixVis mer

Løgn og sannhet i asylpolitikken

Nyhetene har fortalt at asylsøkere innrømmer at de lyver. Hvor fjellstøtt står de offisielle norske sannhetene i innvandringspolitikken?

«Hadde jeg ant hva som ventet meg i Norge hadde jeg aldri dratt.» «Har du et europeisk statsborgerskap blir du behandlet med respekt, hvis ikke er du ingenting verdt.» «I begynnelsen kunne jeg jobbe, da jeg ikke lenger fikk lov til det fikk jeg for alvor psykiske problemer.» «Hvordan kan Europa, som respekterer menneskerettene, sette håndjern på folk og sette dem på et fly til Bagdad?» «Jeg hadde valget: deportasjon eller «frivillig retur», jeg ble veldig skremt og skjønte jeg måtte reise.»

Historiene til irakisk kurdiske asylsøkere som har kommet til Norge og Europa det siste tiåret, er ofte vonde. Gjennom vår forskning har vi undersøkt hvordan norsk og vestlig asylpolitikk ser ut fra den andre siden av Europas grenser, med øynene til irakere som ønsker seg en inngangsbillett til Europa. I likhet med mange asylsøkere fra andre deler av verden opplevde de at drømmen om et liv i Europa ble et mareritt.

KRONIKKFORFATTER Kjersti Thorbjørnsrud, prosjektleder ved Universitetet i Oslo
KRONIKKFORFATTER Kjersti Thorbjørnsrud, prosjektleder ved Universitetet i Oslo Vis mer

For mange som har søkt asyl i Norge og Europa framstår asylpolitikken både som unfair og vilkårlig. Norske myndigheter på sin side understreker at den norske innvandringspolitikken, herunder asylpolitikken, er streng, men rettferdig. Den skal være konsekvent men human, tuftet på grunnleggende menneskerettigheter. Men er den egentlig det? Bygger den på rettigheter som omfatter alle, uavhengig av nasjonalitet og regional tilhørighet? Eller smykkes den med honnørord som tildekker og pynter på grunnleggende realiteter?

Det banale, men altfor ofte uuttalte premisset for innvandringspolitikken, er at den er basert på et system av nasjonalstater med strengt bevoktede grenser. Har du flaks, har du et europeisk pass. Da er du ikke bare sikret stor individuell frihet og en rekke velferdsgoder, du står også fritt til å krysse landegrensene - fram og tilbake - med passet i hånda. Har du uflaks, og er statsborger i et land med tøffe levekår og marginale muligheter til å bygge et godt liv for deg og dine barn, du sitter fast, uten rett til å reise ut på lovlig vis. I for eksempel Irak, er Tyrkia det eneste landet folk kan besøke uten visum. De fleste irakere får ikke det, og kan derfor ikke reise ut, ikke som turister, ikke for å besøke familien på den andre siden av grensen til Europa. Og de kan aldeles ikke reise åpent ut for å søke arbeid. Dette er den harde virkeligheten for innbyggerne i mange land i verden i dag: Jo vanskeligere levekår, dess vanskeligere er det å krysse grensene. Slik er svært mange rettigheter i vår tids verden knyttet til statsborgerskap og ikke til universelle menneskeretter.

KRONIKKFORFATTER Espen Gran, landdirektør i Norsk Folkehjelp i Irak og seniorforsker
KRONIKKFORFATTER Espen Gran, landdirektør i Norsk Folkehjelp i Irak og seniorforsker Vis mer

For dem som opplever det, føles det blodig urettferdig at det er slik. Sett fra den andre siden, fra et område som Irak spør man: Det er da en grunnleggende menneskerett å flytte på seg, å reise, er det ikke? Erkjennelsen av at det ikke er slik, og at det ikke hjelper, ikke har noe å si, om man er et ærlig og godt menneske, som ønsker å arbeide, å bidra i samfunnet, som vil respektere lover og regler, skikk og bruk dit man kommer, er tung å akseptere. At man ifølge FNs menneskerettserklæring har rett til å forlate et land - men ikke til å reise inn i et annet gir liten mening.

For mange av dem som likevel vil dra til Europa finnes bare en mulighet. Man ofrer alt og reiser på den farlige måten, i skjul, uten lovlige papirer, via smuglere og søker om politisk asyl. Kan man godtgjøre at man er forfulgt og i akutt fare, finnes det en mulighet for å få bli.

Vi har møtt noen av dem som har gjort det, og vi har hørt om drømmene deres, sett gløden og viljen til å skape noe, til å jobbe seg opp. Vi har også sett desperasjonen, sorgen og følelsen av å være innestengt uten exitmuligheter når en opplever de stengte grensene, eller de trange veggene på et asylmottak. Vi har fått høre om hvordan det å lyve til europeiske myndigheter for mange er en del av strategien for å oppnå innpass. Noen lyktes med det, andre gjorde det ikke. Konklusjonen hos mange er at de som hadde de «beste» historiene å fortelle fikk bli, snarere enn dem som faktisk hadde den vanskeligste bakgrunnen eller var ærligst. Vi har også sett ydmykelsen i det å bli tvunget til å reise hjem, tilbake til det man for alt i verden ville slippe vekk fra.

For dét norske myndigheter betegner som frivillig retur er for de fleste langt fra er basert på et fritt valg: Ved såkalte «frivillige» returer har man fått avslag på søknaden om opphold i riket og er pålagt å forlate landet. Gjør man ikke det, bryter man norsk lov, man er per definisjon kriminell og man vil utvises med langvarig innreiseforbud.

Følg oss på Twitter

Det er mange gode grunner til at retten til å få politisk asyl skal forbeholdes de som de facto er forfulgt i hjemlandet. Det vi etterlyser er en grunnleggende systemdebatt om hva som skal være grunnlag for å få opphold i Norge. Når verden ser ut som den gjør, når mennesker fødes til verden med helt ulike livssjanser avhengig av hvor de bor, hvem er det rimelig at skal få slippe inn, på hvilke premisser? Så lenge det å søke asyl for svært mange er den eneste inngangsbilletten til Europa, vil asylinstituttet tøyes av mennesker som har gode grunner til å ønske å arbeide og bygge et liv her.

En verden delt inn i soner, inn i oss og dem etter statsborgerskap, har lite med prinsipiell rettferdighet å gjøre. Det kan være vektige grunner til at det er slik likevel. En av dem er Norges egeninteresse i å beskytte et på verdensbasis unikt velferdssamfunn. Men når slike hensyn gjør at mennesker stenges inne i territorielle soner, da handler det om nasjonale interesser og forskjellsbehandling, ikke humanisme og universell rettferdighet. Og da er det vi som stenger grensene som har forklaringsbyrden. En ærligere og mer perspektivrik debatt er sårt tiltrengt.