Lønseth lekser opp

KOMMENTAR: «Hysj med dere», er regjeringens beskjed til journalister som skriver om asylsøkere.

MISFORNØYD: Statssekretær Pål Lønseth misliker hvordan journalister dekker hans ansvarsområde. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
MISFORNØYD: Statssekretær Pål Lønseth misliker hvordan journalister dekker hans ansvarsområde. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer

I forrige uke inviterte Justisdepartementet til et meget selsomt seminar. Det handlet om at departementet misliker måten asylsaker dekkes på i norsk presse. Hovedbudskapet fra statssekretær Pål Lønseth, som holdt foredrag om hvor slitsomt det er å være Pål Lønseth, var at mediene fokuserer altfor mye på enkeltskjebner.

Det er så frekt at det nesten ikke er til å tro. Tenk deg at helseministeren innkalte pressefolk for å kjefte på dem for dekningen av sykehusskandalene, og belærte dem om hvor dumt det er å intervjue pasienter hele tida, i stedet for å «se på helheten» i helsepolitikken. Eller at arbeidsministeren lekset opp for journalister om at vi må slutte å skrive om «enkeltindividene» som stanger hodet i veggen i NAV-systemet. Hadde Støre eller Huitfeldt funnet på noe sånt hadde det blitt ramaskrik i journaliststanden. Umiddelbart.

Så hvorfor reagerte ikke pressen på dette? Ikke én avis har skrevet om Lønseths forsøk på å instruere mediene i hvordan vi skal gjøre jobben vår. I Dagsnytt 18 fikk Lønseth sitte uten motstand og sutre over de dumme journalistene. Derfor ble han aldri arrestert når han påsto at enkeltskjebner dominerer dekningen av asylfeltet. Det er ganske vilt, når departementets bestilte forskning - som ble lagt fram på seminaret - faktisk viser det motsatte. Bare rundt 20 prosent av dekningen har utgangspunkt i enkeltskjebner. I all hovedsak dekker norsk presse asylpolitikken uten å la dem det gjelder selv komme til orde.

Problemstillingen kan dermed snus på hodet: Hvorfor bryr mediene seg så lite om enkeltmenneskene som rammes av Lønseths politikk? Har norske journalister blitt så «embedded» i den byråkratiske asyllogikken at pressen ikke lenger klarer å ivareta sitt kritiske oppdrag? Hvorfor må det en Margreth Olin til for å vise fram returpolitikken i all sin gru?

Tilbake til tortur, tilbake til krig, «tilbake» til land man aldri har bodd i - norsk asylpolitikk er full av hårreisende og dramatiske fortellinger som hver og en burde ha ført til Maria Amelie-dimensjoner i medieoppmerksomhet, men som forbigås i stillhet. Propagandaen om et utlendings-byråkrati som aldri tar feil, om en regjering som er «streng, men rettferdig», og om en «flom» av løgnaktige, sleipe og utakknemlige «lykkejegere» har tydeligvis gjort sitt.

Det er bare i møtet med enkeltskjebnene at propagandaen en sjelden gang kan smuldre opp. Slik den gjorde det for Høyre-ordføreren i Tromsø når han ble kjent med saken til ti år gamle Yalda. Hun har levd hele livet på flukt, med en mor fra Moldova og en far fra Afghanistan. Det er en uvanlig kjærlighetshistorie, to mennesker som møtes i de papirløses brutale virkelighet, forelsker seg, får et barn. De siste fem åra har Yalda bodd i Tromsø, her har familien karret seg fast. Nå har UNE iskaldt anket dommen som slo fast at Yaldas beste skulle veie tyngst, og at familien endelig skulle få slå seg ned. Får UNE det som de vil splittes i stedet familien for godt - faren tvangsreturneres «hjem» til Afghanistan, moren og Yalda til Moldova. Tromsø-ordføreren er i harnisk og sier han heller vil bryte loven enn å la det skje.

Denne historien vil ikke Pål Lønseth at du skal høre om. Justisdepartementet vil rett og slett slippe å bli konfrontert med konsekvensene av sin egen politikk. Svaret fra norsk presse på dette utidige forsøket på å påvirke vår dekning kan ikke være annet enn å trappe opp.

Følg oss på Twitter