MISFORSTÅR: Problemet i Irak var ikke at man forsøkte å innføre demokrati. Problemet var at de første valgene ble avholdt midt under en blodig borgerkrig, skriver Henrik Thune i sitt svar. Foto: Mette Møller.
MISFORSTÅR: Problemet i Irak var ikke at man forsøkte å innføre demokrati. Problemet var at de første valgene ble avholdt midt under en blodig borgerkrig, skriver Henrik Thune i sitt svar. Foto: Mette Møller.Vis mer

Løse tråder er lange

Rødsten forsøker å vikle sammen to historier som ikke tilhører hverandre.

Som et plutselig tordenskrall fra intet, og med fyrige formuleringer fra Pompel og Pilts surrealistiske skrekkammer, hevder tidligere leder i Venner for Amerika, Christopher Rødsten, at undertegnete lider av en helt særegen form for «dobbeltmoral» og «amnesi» (Dagbladet 23.04). Begrunnelsen for denne originale dobbeltdiagnosen synes å være at jeg her i denne avisa har forsvart den pågående demokratiseringen av Midtøsten og Egypt, samtidig som jeg tidligere har ytret meg kritisk til gjennomføringen av valgene i Irak.

Rødstens gjengivelse av min posisjon har jeg ingenting å utsette på. I likhet med mange andre forskerkollegaer var også jeg skeptiske til valgene i Irak i januar i 2005. Men samtidig er jeg altså tilhenger av at Norge og Vesten gir sin fulle støtte til den sårbare demokratiske utviklingen i Den arabiske verden. Er dette selvmotsigelse? Nei, det er det ikke. Og det er heller ikke utslag av en ny form for geriatrisk «dobbeltmoral», slik Rødsten hevder.

Forsøket på å demokratisere Irak gjennom en ekstern militærintervensjon etter 2003, og Egypts pågående demokratiseringsprosess, er to svært forskjellige saker. Problemet i Irak var ikke at man forsøkte å innføre demokrati. Problemet var at de første valgene ble avholdt midt under en blodig borgerkrig, noe som resulterte i at politiske partier smeltet sammen med bevæpnete militære militser. Prisen for dette var at forsoningsprosessen ble mer komplisert, og at flere mennesker døde.

I Egypt er situasjonen en annen. Det store dramaet der er hvorvidt hæren er villig til å gi slipp på makten, og om de nye politiske kreftene - salafister og Det muslimske brorskapet - aksepterer prinsipper om individuelle rettigheter og minoriteters autonomi. Hvis de gjør dette, bør de få vår støtte. Hvis ikke, må de utfordres politisk. Men de demokratiske institusjonene og prinsippene bør vi forsvare uansett. Og det er nettopp på dette punktet jeg har kritisert og utfordret Rødstens meningsfrende og venn, samfunnsdebattant Halvor Fosli. Vesten må ikke gjøre sin støtte til demokrati betinget av hvem som vinner valg. Universell humanisme forutsetter at vi skiller mellom demokratiets institusjoner og våre egne verdipreferanser.

Med andre ord: Rødsten forsøker å vikle sammen to historier som ikke tilhører hverandre. Eller, slik Pompel kanskje ville ha sagt det: «Løse tråder er lange.» Og så - over og ut.