Løsner på snippen

Uanstrengt fra klasseband.

CD: Man står i overhengende fare for å gjenta tidligere utsagn, men for et band Wilco er blitt.

Få konstellasjoner – og her deler de hylle med band som Sonic Youth og Radiohead – makter å veve sammen lettfordøyelige popstrukturer med utfordrende lydeksperimentering og ankre det opp på kunstferdig eller samtidsmusikalsk vis på tilsvarende måte.

Jeff Tweedy har slik sett, gjennom år, gjennomført litt av en klassereise. Han har utviklet Wilco fra å være et gladskranglete boogiecountryband via et elskelig roots-Beach Boys til å bli et cutting edge kontemporært rockorkester – i verdensklasse.

Det har skjedd dels på grunn av omgang med sentrale Chicago-folk som Jim O’Rourke og John McEntire, dels gjennom Tweedys formidable modning som låtskriver og bandleder, og dernest etter helt uhørt mannskapsrekruttering: impro/jazz-folk som Nels Cline og Glenn Kotche er fortsatt å regne som fullverdige Wilco-medlemmer.

Med det har Tweedy ikke bare oppnådd en forbausende grad av sofistikering av Wilco-uttrykket, det omsettes også en spesiell energi når musikere av trommis Kotche og gitarist Clines kaliber plutselig finner seg selv i rollen som «vanlige» rockmusikere, slike som spiller i band og drikker øl og reiser rundt og opptrer for fulle folk rundt omkring.

Denne energiutløsningen er enda mer påfallende på «Wilco (The Album)» enn den var på den mer lavmælte og myke forgjengeren «Sky Blue Sky». Her er tempoet skrudd opp noe, en del av de mest eksperimentelle krumspringene er tonet noe ned, og hva vi får, er en serie tilsynelatende løsslupne øvelser i klassisk rock’n’roll i en slags rootsy, lett countrymarinert Stones/Faces-tradisjon. Fortsatt med en dæsj krautrock og et kryddermål støy, men dette er bare med som smaksløftere her, ikke som basisingrediens slik de var på «Yankee Hotel Foxtrot» og «A Ghost Is Born».

Åpningslåta «Wilco (The Song)» og beslektede «You Never Know» er svært illustrerende hvis man ønsker å gripe an hele spennet i Wilcos utvikling siden debutplata «A.M.» fra 1995: for så vidt beslektet i uttrykk og inspirasjonspalett, det er dypest sett boogielåter, men samtidig er de så mye dypere, så mye bedre lyssatt, så mye mer.

Samtidig, og dette er ikke uvesentlig for dem som måtte ha falt fra på Wilcos ferd ut i samtidsland, vil mange lyttere sikkert oppleve det som både revitaliserende og tiltrekkende at Tweedy faktisk velger å løsne litt på snippen denne gangen.

De tydelige innslagene av humor på bekostning av de dystre psykoselvangivelsene Tweedy har likt å skrive de siste åra (bare se på det lite selvhøytidelige omslaget) og det faktum at Wilco ikke prøver så veldig hardt på å være et avansert cutting edge samtidsrockband, er to kvaliteter ved «Wilco (The Album)»» som vil gjøre den til en potensiell ny «Summerteeth» i manges ører. Og det uten å miste et fnugg av kredibilitet, uten å runde av skarpe kanter, uten å være påtrengende nostalgisk eller påtrengende publikumsflørtende, uten å gjøre Wilco til et mindre spennende band. Tvert imot blir dette på samme måte som når Sonic Youth kommer med sine ganske rett-fram popplater og opprettholder eller øker kontrasten mot sitt mer eksperimentelle virke.

Og «Wilco (The Album)» er i denne sammenheng rett og slett et usedvanlig oppløftende rockalbum, umiddelbart hektende og svært vanskelig å legge fra seg.

«Wilco (The Album)» streames i sin helhet på hjemmesiden www.wilcoworld.net nå. Albumet skal etter planen slippes fysisk 29. juni, men kommer kanskje tidligere.