Løsningen for demokratene

KAN DEMOKRATENE UNNGÅ

sørstatsfellen ved å stokke kortene og satse andre steder? Da kan en gevinst i sør bli en bonus og solbeltet en plussfaktor i stedet for en møllestein om halsen.

Opptellingsskandalen i Florida ved presidentvalget i 2000 rir ennå demokratene som en mare. Og den geografiske fordelingen av stater vunnet av de to kandidatene illustrerer klart at landet er splittet, ikke bare ideologisk, men geografisk: Demokratene sikret seg statene på vestkysten, flertallet av stater på nordøstkysten og kjernestatene i øvre Midtvesten; resten var republikansk territorium. Et kart over fordelingen er egnet til å skremme demokratenes strateger: Folkeveksten i tiåret 1990-99 var 14% i Bush-stater mot 5% i Gore-stater.

Sørstatene kan synes å være en tapt sak for demokratene. Ved presidentvalg har de fleste sørstater siden 1952 stemt på den mest konservative kandidaten, den republikanske eller en «local favorite son», med unntak av 1964 og 1976, da demokratene stilte sørstatskandidatene Lyndon B. Johnson og Jimmy Carter. Ja, selv da Johnson stilte som visepresidentkandidat i 1960, tapte de Alabama og Mississippi, og i 1964 tok Barry Goldwater 5 stater i «The Deep South». Richard Nixons «sør-strategi» har siden båret frukter, og ved presidentvalg er sørstatene stort sett trygt i republikanernes leir. Så mens demokratstrategene hittil har vært fiksert på sørstatene, ligger nøkkelen til suksess kanskje gjemt andre steder.

VALGET I 2000

hadde en «spoiler» for demokratene - Ralph Nader. Han tok ikke en eneste valgmansstemme, men vant ganske mange stemmer som ellers ganske sikkert ville ha gått til Gore, slik at bildet på demokratens styrke, f. eks. i sørvest og fjellstatene, ble noe fortegnet. Her har flere stater vært på sig mot demokratene siden valget i 1988. Arizona gikk til Clinton i 1996, og i 2000 fikk Gore og Nader til sammen 48% av stemmene mot Bush,s 51%. (I 1988 fikk Bush sr. 60%.) I Colorado fikk Bush 50.8%, mot 49.2% for de andre to. Selv i Nevada fikk fikk Bush bare 6.589 stemmer mer enn de to rivalene, selv om det er rimelig å tro at «spoiler» Buchanans 4.747 stemmer ellers ville ha tilfalt Bush. New Mexico har stemt demokratisk siden 1992, i 2000 med 51.1% for Gore og Nader, mot 47.9% for Bush, men var trygt i republikanernes leir i 1988 med 51.9% for Bush sr.

Ved valget i 2004 ser det ikke til å framstå en «spoiler» av samme karakter som kan ødelegge for demokratene. Ved å øke aktiviteten i de tre nevnte vitale veststatene kan den demokratiske kandidaten i et heldig fall ta flere stater. Sjansene er størst for å ta Arizonas 10 valgmannstemmer, som vil gi ham akkurat de tiltrengte 270 stemmene, ettersom Gore-statene har tapt sju valgmanssstemmer i endringen av vektingen av delstatene (reapportionment) etter folketellingen i 2000. Eldrebølgen og de spansktalende kan sikre demokratene seieren her.

CLINTON VAR ISTAND TIL

å vinne de vitale vippedistriktene i storbyenes forsteder i nord, noe Gore ikke evnet i samme grad enda han tok sikte på å nå den tvilende midtgruppen av tvilere. Denne gang har bedrevitere lenge spådd at årets valg vil bli et mye mer ideologisk oppgjør enn de foregående, og at partienes kjernetropper vil strømme til valgurneene i store skarer. Da kan lett store stater som Ohio (med 20 valgmenn) igjen gå til demokratene, særlig hvis Bush nå lar seg presse av frihandelsfanatikerne på høyrefløyen til å fjerne subsidiene for sukkerfabrikantene. Ohio er en viktig sukkerroedyrker, og det var ikke tilfeldig at Bush først gjorde en sveip innom denne delstaten da han nylig uformelt startet valgkampen. Bush fikk bare 47.162 stemmers overvekt i Ohio sammenlignet med Gore pluss Nader.

Det samme gjelder Louisiana, en viktig rørsukkerprodusent, som Clinton/Gore i 1996 vant med 91.958 flere stemmer enn Dole og Perot til sammen. Og selv om sporene fra Florida skremmer - og den republikanske maskinen synes å ha festet grepet ytterligere (Jeb Bush ble gjenvalgt med 13 prosentpoengs margin i 2002) - så viser jo granskingen av valgresultatene at et klart flertall av velgerne hadde til hensikt å stemme demokratisk ved 2000-valget. Her står nå 27 valgmannsstemmer på spill. På den annen side skal en ikke la seg lure av at Clinton/Gore vant West Virgina, Kentucky og Tennessee i 1992 og 1996. Disse statene har definitivt glidd den andre veien de senere år, og Gore greide ikke en gang å redde hjemstaten i 2000.

MEN RESULTATENE

fra Clinton-tiden er på flere måter misvisende. Han hadde en viktig «spoiler» som hjalp ham, nemlig Ross Perot. Da Perot mistet 10% av de totale stemmene fra 1992 til 1996 (19% mot 9%), høstet Clinton/Gore bare 6.3 tilleggspoeng (fra 42.9% til 49.2%) nasjonalt. Mens Clintons framgang i Florida var 9.0 poeng, fulgte han omtrent landsnormen i Texas og Louisiana og økte bare vel 3 poeng i henholdsvis Alabama, Arkansas, Georgia, Kentucky, North Carolina og Tennessee. I Arkansas økte hans andel bare 0.5 poeng . Ti av de statene der Perot gjorde det dårligst i 1992, lå i sør. I 2000 var 9 av de 10 statene der Nader hadde svakest oppslutning, sørstater.

I sør er rasepolitikken fortsatt en kompliserende faktor. Etter hver folketelling (hvert runde tiår) foretas en såkalt «redistricting» - grensene for valgkretsene trekkes på nytt for å sikre omtrent like innbyggertall i de ulike kretsene - og dette gjøres gjerne på en slik måte at det favoriserer partiet som har flertall i delstatsforsamlingen og dermed flertall i valgkommisjonen.

Republikanerne har flertall i ett eller begge kamrene i mange delstatsforsamlinger nå - og guvernøren i tillegg - og de har benyttet denne muligheten til å gjøre de kretsene der raseminoriter (sikre demokrat-stemmer) dominerer, veldig minoritetsdominerte. Dermed blir mange demokratstemmer «bortkastet». Dette gjør at demokratene får lite uttelling i delegater til Kongressen i Washington og til delstatsforsamlingene, men det gjør også sitt til at frammøtet ved valg er svakt. På grunn av manipuleringen med valgkretsene har de fleste minoritetskandidatene «sikre plasser». Ved mellomvalget i 2002 vant 36 svarte representanter i Kongressen over 80% av stemmene i sine respektive kretser. Ved delstatsvalgene i 2000 vant 90% av de svarte kandidatene med over 60%. Dette motiverer ikke til stort frammøte, noe som straffer demokratene ved presidentvalg, der flertallet av stemmer i delstaten er avgjørende.

DEMOKRATENE GJØR KLOKT I

å huske at republikanerne William McKinley, Theodore Roosevelt, Warren Harding og Calvin Coolidge alle inntok Det hvite hus uten hjelp fra sørstatene. Historien snur på ting: Nå er «The Solid South» republikansk, mens deler av «The Republican West» synes i ferd med å helle i motsatt lei.