Den langdryge motstanden mot å rive Erling Viksjøs Y-blokk (1958–69) kan delvis forklares i at det framstår ubegripelig at regjeringen går inn for å rive et så sterkt syntetiserende byggverk av arkitektur og utsmykning uten å vise større kunnskap om, eller ydmykhet for, deres radikale grep. Å forholde seg til at et byggverk kan uttrykke noe meningsfullt eller symbolisere noe, framstår spesielt problematisk.

Regjeringen og Statsbygg synes ikke å forstå Erling Viksjøs geopolitiske syntese med regjeringskomplekset, der trekk fra både det norske og det globale blir fortolket og samlet. I syntesen inngår kunstverk av samtidens mest profilerte norske og internasjonale kunstnere med et politisk engasjement (Hannah Ryggen og Pablo Picasso).

De av regjeringens medlemmer som fortsatt går inn for å rive hele Y-blokken, spesielt statsråd Monica Mæland, bør umiddelbart unne seg en dagsreise til Paris for å se den forskningsbaserte utstillingen «Picasso og krigen» (Picasso et la guerre) på Musée de l’Armée. For valget av Picasso til utsmykningen av Høyblokken og Y-blokken kan ikke sees uavhengig av hans samtidige politiske engasjement.