Løsrevet og ulogisk

Millionærdatteren Liv Katrine Flood blir funnet drept og skalpert i en container på havna i Oslo. En mystisk utseende mann er blitt observert på åstedet.

Den noe umotiverte, men svært moralske etterforskeren Jan Raymond Lundgren og den mer enn motiverte og tvilsomme supersnuten Tommy Hobæk blir satt på saken. Oddvar Palm er pensjonert politimann som simpelthen må detektere for å leve. Fra rullestolen sin følger han saken via politiradioen og Lundgren, den eneste tidligere kollegaen han har fortsatt kontakt med. Han lar sin verdensvante og forsofne fostersønn Carl Berner tråkke gatelangs og banke på dører. Berner var Liv Katrines tennislærer og har innpass i lumre miljøer både øst og vest for elva.

Bror Hagemann skriver med en sterk fysisk stedsfornemmelse, og han smir til tider skarpskodd dialog med pønsj. Problemet ligger i fortellervinkelen han har valgt. Romanen fortelles vekselvis i tredjeperson av en usynlig forteller og i førsteperson av Oddvar Palm. Romanen blir rotete fordi stemmene glir over i hverandre, perspektivet blir uskarpt, og Palm framstår som en allvitende forteller som samtidig griper direkte inn i handlingen gjennom Carl Berner, noe som passer sjangeren dårlig og underminerer nødvendigheten av troverdighet i en utlagt realistisk kriminalroman.

Fire etterforskere

I tillegg har romanen ikke mindre enn fire etterforskere som slåss om leserens oppmerksomhet og som effektivt klipper over selv den minste antydning til en rød tråd. Hagemann innser dette og tar livet av en av dem. Dette gjør han altfor seint i romanen, men samtidig for tidlig. Å ta livet av en helt i et heroisk sluttoppgjør er greit nok, men ikke midt i romanen etter at leseren har blitt kjent med karakteren på godt og vondt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hagemann lener seg sterkt på amerikanske foregangsmenn innen krimfaget. Det er tydelig gjenklang av Chandler både i handling og tekst, spesielt i en forhørsscene som utspiller seg i en leilighet på Aker Brygge. Palm og Berner er ganske enkelt Rex Stouts Wolfe og Goodwin flyttet til Oslo, og Carl Berners odyssé inn i de bedrestiltes verden er destillert Lew Archer.

Usannsynlig

I første del av romanen snakker Palm med affeksjon om en av etterforskerne, men når denne blir drept, avstedkommer det ikke selv den minste krokodilletåre hos Palm. Palm lanserer også den åndssvake teorien at en kopimorder herjer for å villede leseren når liket av etterforskerern blir funnet et par dager etter Flood. Mangelen på evnen til å teoretisere over det opplagte etter to drap med klar sammenheng virker svært usannsynlig når den blir tillagt en svært erfaren politimann.

Hagemann har også en hang til malplasserte tennismetafoner og en totalt unødvendig bruk av parenteser. Gjerningsmannen viser seg å være den eneste mulige, selv om løsningen virker løsrevet og ulogisk i forhold til romanens anatomi. Dette kommer ikke som noen overraskelse, men det reiser en del problematiske spørsmål i forhold til gjerningsmannens dobbeltliv når det gjelder de kontrasterende rollene som henholdsvis vellykket samfunnsstøtte på dagtid og illeluktende uteligger på si.

Med «Rød Java» har Bror Hagemann levert en pretensiøst kompleks roman som lover mer på idéplanet enn den innfrir i handling og språk.

Eller, for å sitere Oddvar Palm: «Alt i alt var det så mye å gripe fatt i her at det virket mer forvirrende enn oppklarende.»