«Lost» - politisk realisme i praksis?

Den populære tv-serien «Lost» gir et godt bilde av politikken slik den beskrives innenfor klassisk realismeteori, forklarer Kristin M. Haugevik.

NÅR DEN kritikerroste og prisbelønte seermagneten «Lost» i kveld er tilbake på norske tv-skjermer er det ingen grunn verken for samfunnsvitere eller andre til å forlate tv-skjermen til fordel for bøker om politikk og samfunnsprosesser.

Den dramatiske og forunderlige historien om en gruppe overlevende etter en flyulykke gir nemlig et godt bilde av hvordan internasjonal politikk fungerer ifølge klassiske realistiske tenkere fra Thomas Hobbes til Hans J. Morgenthau. I «Lost» som i den klassiske politiske realismen er det nemlig den anarkiske samfunnstilstand som er utgangspunktet, uunngåelig ledsaget av individenes endeløse kamp for å sikre sin egen overlevelse.

Ideen om at samfunnsvitenskapelige teorier og populærkultur kan være til gjensidig nytte er langt fra ny. Flere internasjonalt anerkjente forskere har den senere tid publisert artikler og bøker hvor teorier om internasjonal politikk knyttes opp mot fiksjon som «Fluenes herre», «Star Trek», «Pearl Harbor» og «Harry Potter». Hvilken merverdi gir det så å bruke teorier om internasjonal politikk på denne måten?

MINST TRE gode grunner kan nevnes. Fremfor alt kan koblingen til populærkultur bidra til å gjøre faglitteratur mer tilgjengelig både for spesielt interesserte og for folk flest. Dette er kanskje særlig viktig innenfor samfunnsvitenskapen, hvor teori av mange oppleves som et nødvendig og problematisk onde snarere enn et nyttig verktøy for å belyse komplekse problemstillinger. Videre er det et faktum at fiksjon, i større grad enn virkeligheten, kan tilby forenklede fremstillinger som på en lettfattelig måte kan illustrere teorienes premisser. Det er for eksempel tvilsomt at et scenario tilsvarende «Lost», hvor de strukturelle omgivelsene ligner en hobbesiansk naturtilstand, men hvor individene besitter nåtidens viten, vil kunne finne sin parallell i den virkelige verden.

Men samfunnsvitenskapelige teorier kan altså også kaste lys over den underliggende tematikken i «Lost». Siden seriens oppstart i 2004 har utallige hypoteser om drivkreftene bak flyhavaristenes skjebne florert i ulike diskusjonsfora. Så langt har imidlertid ingen av disse inkludert teorier om internasjonal politikk i særlig grad. Samtidig synes det å være bred enighet om at parallellene mellom navnene til sentrale karakterer i serien og politiske tenkere som John Locke, Jean-Jacques Rousseau og David Hume neppe er tilfeldig.

FLERE MOMENTER gjør klassisk politisk realisme og «Lost» gjensidig relevante for hverandre. Kort oppsummert tar klassiske realister utgangspunkt i at det internasjonale samfunnet har en anarkisk grunnstruktur, kjennetegnet av maktkamp mellom selviske aktører og fravær av en overordnet myndighet. Det daglige liv er i hovedsak konsentrert rundt kampen om ressurser og forsvar mot ytre trusler. Fordi hver enkelt aktør selv må sikre egen overlevelse og ivareta egne interesser, vil dessuten langvarig samarbeid mellom aktørene hindres av grunnleggende gjensidig mistenksomhet. To løsninger på anarkiet kan likevel tenkes: enten at en aktør oppnår klart overlegen makt (hegemoni) eller at det etableres en maktbalanse mellom to eller flere sterke aktører.

Også i «Lost» er den grunnleggende samfunnsstrukturen anarkisk. De om lag femti overlevende etter en flystyrt i Stillehavet er i utgangspunktet opptatt av lite annet enn redningen de antar er nært forestående. I mellomtiden forsyner de seg av mat, vannflasker og medisin fra flyvraket etter eget forgodtbefinnende, og ingen tar nevneverdig ansvar for det faktum at ressurslageret hurtig reduseres. Enkelte organiserer seg riktignok i mindre arbeidsgrupper, men dette er hovedsakelig for å ivareta felles interesser som å finne flyets radiosender eller søke ly for natten.

ETTER HVERT tvinges imidlertid de overlevende til å fokusere på andre og mer presserende behov enn snarlig redning. Mat- og vannlageret er i ferd med å bli tomt, og øyas eneste lege må rasjonere de resterende medisinene. Mystiske lyder fra skogen og møter med aggressive ville dyr som villsvin og - besynderlig nok - isbjørn skaper dessuten frykt og uro i gruppen. Når det i tillegg kommer for dagen at det også finnes såkalte «Andre» på øya - en mystisk gruppe mennesker hvis tilstedeværelse og intensjoner er ukjente - kreves det etter hvert større grad av koordinering og samhandling mellom flyhavaristene. Men hvem har de nødvendige egenskaper og autoritet til å ta dette ansvaret?

 ANARKI:  Likheten mellom navnene til sentrale karakterer i «Lost» og politiske tenkere som John Locke, Jean-Jacques Rousseau og David Hume er neppe tilfeldig, mener Kristin M. Haugevik. Foto: TVNORGE
ANARKI: Likheten mellom navnene til sentrale karakterer i «Lost» og politiske tenkere som John Locke, Jean-Jacques Rousseau og David Hume er neppe tilfeldig, mener Kristin M. Haugevik. Foto: TVNORGE Vis mer

En av de første personene som faller fra gruppen kort tid etter flystyrten, er en hardt såret US marshal. Hans død er signifikant av særlig to årsaker. For det første forsvinner den kanskje mest opplagte kandidaten til å opprettholde lov og orden i det nyetablerte samfunnet. For det andre innebærer hans død at det eneste kjente våpenet fra flyet er utenfor kontroll. Konflikten mellom ulike ledertyper og omkring kontroll over våpnene (det dukker etter hvert opp flere) blir etter hvert langt mer fremtredende i serien. For hva er egentlig mest effektivt - logikk og argumentasjon eller våpen?

LEGEN JACK SHEPHARD fremstår tidlig som en sterk kandidat til å lede gruppen. Jacks uunnværlige medisinske kompetanse, kombinert med hans løsningsorienterte og rasjonelle fremferd, gir ham antatt gode forutsetninger for å holde gruppen samlet og sikre tilførsel av primærressurser. Jacks vurderinger blir imidlertid stadig utfordret av enkelte medlemmer i gruppen. Særlig velger den gåtefulle John Locke stadig sine egne veier, hovedsakelig basert på egne instinkter. Heller ikke rebellen Sawyer og rømlingen Kate Austen har lett for å underordne seg en overordnet myndighet.

Maktkampen mellom Jack og Locke tilspisses når Locke mot slutten av første sesong oppdager en mystisk luke i skogen, men velger å holde dette skjult for Jack og de andre i gruppen. Etter hvert som hemmelighetene bak luken og øya gradvis avdekkes gjennom andre sesong får striden mellom de to sterke personlighetene også konsekvenser for de øvrige medlemmene av gruppen. Ikke minst lykkes Sawyer med å skaffe seg kontroll over våpen og øvrige ressurser ved å spille de to opp mot hverandre. Mye tyder dessuten på at bedre samarbeid mellom Jack og Locke kunne forhindret at de mer organiserte «Andre» etter hvert får et overtak på flyhavaristene.

NÅR SESONG TRE i dag starter, er nøkkelpersonene Sawyer, Jack og Kate i «de Andres» varetekt etter en mislykket offensiv forsvarsstrategi. Samtidig fortsetter de resterende overlevende etter flyhavariet kampen for tilværelsen. Spørsmålet er om klassisk realisme vil kunne forklare også den videre utviklingen i serien. Er det, slik de klassiske realistene mener, kun hegemoni eller maktbalanse som vil kunne føre til orden i den anarkiske tilstanden? Eller kan man tenke seg en utvikling i mer liberal retning, hvor flyhavaristene enes om grunnleggende retningslinjer, og samarbeider om en felles handlingsstrategi i kampen mot «de Andre»?

MAKTBALANSE: - Er det, slik de klassiske realistene mener, kun hegemoni eller maktbalanse som vil kunne føre til orden i den anarkiske tilstanden?, spør kronikkforfatteren med utgangspunkt i tv-serien «Lost».