Lost in translation

Jeg er i Paris

i et ærverdig, gammelt lokale hvor de snakker om norsk litteratur på fransk. Jeg forstår ikke en døyt. Av språket, altså. Så jeg lener meg fram på stolen for å oppfange den frenetiske oversettelsen fra simultantolken. Det er et konsentrasjonsarbeid, både for meg og henne. Hun er eksepsjonelt flink, en fremmedspråkenes elitesoldat, hun var en av bare førti studenter som kom inn på tolkskolen i Paris og en av de sytten som greide å fullføre studiene. Ting går tapt i oversettelsen, men det er ikke hennes skyld. Det er casualties of war, collateral damage, som er fremmedspråklige metaforer for det samme. Og jeg skulle ønske språkene våre ikke var det, fremmede. Jeg liker lyden av fransk, men jeg ville unnvært skjønnheten mot å forstå hva de sa, vraket språklig mangfold mot innsikt. Jeg skulle kort sagt ønske at elitesoldater var overflødig, at vi snakket samme språk. Jeg er for forflatning og ensretting. Ingen soldater, igjen krig.

For noen år siden

reiste jeg i Vietnam og traff en fyr som det for bare en generasjon siden ville vært helt usannsynlig at jeg kunne kommunisere med. Vi ville sittet på hver vår tue - eller i dette tilfellet, hvert vårt togsete - og smilt vennlig, stumme i vår kulturelle mangfold. Men som det var, hadde kommersiell amerikansk massekultur og imperialistspråket engelsk også innhentet denne unge vietnameseren, og vi diskuterte Sylvester Stallone før og nå og endte samme kveld på karaokebar hvor vi gjorde et fellesnummer av «Yesterday», en tekst vi sang uten egentlig lengsel og beklagelse. Den eneste beklagelsen var at en del nyanser og humor gikk tapt i kommunikasjonen vår fordi vi ikke snakket imperialistspråket godt nok.

Simultantolken

er ferdig, og i det ærverdige lokalet snakker forfattere med forleggere og oversettere. Om hvor vanskelig det er, om den norske forfatteren - var det Pernille Rygg? - som fikk oversatt «sopptur» til «suppetur» fordi oversetterens skandinaviske hovedspråk var svensk, og jeg sier at jeg gjerne hadde sett at hele verden snakker samme språk om noen generasjoner, og at språket gjerne må være bergensdialekt. Men at det må skje gradvis, i en glidende overgang, så man ikke forærer språkmakt til de grupper som allerede behersker språket best. Bergensere, med andre ord.

Erlend Loe sier at seks hundre språk går tapt årlig og jeg sier, fint, da er jeg på det vinnende laget, men det er en spøk, for det føles ikke sånn. Det føles som en ustabil verden krymper fortere enn vi lærer oss hverandres språk, at religioner og kulturer er på kollisjonskurs, at behovet for kommunikasjon øker fortere enn evnen til å kommunisere, at behovet for språklig «mangfold» er like prekært som behovet for en vindtett jakke når man faller fra Eiffeltårnet, og at hvis det er slik at man rekker å bli forkjølet før man treffer Parc du Champ de Mars, skal jeg prøve å ta det med i betraktning. Sier jeg. Og det er da noen - muligens er det elitesoldaten med tolkutdannelse - diskré retter på franskuttalen min. Park dy tsja - æ. Og det slår meg: Risikoen er at det ikke blir bergensdialekt, men fransk. Greit, jeg er fortsatt villig til å ta kostnaden. Begynne med franske lånord og så er vi i mål om to hundre år, det er greit. Når de greide å språkforflate hele Sør-Amerika med spansk på samme tid, må dette være mulig. Men la oss gjøre som svenskene da, bruke lydskrift i skriftspråket så overgangen blir mer friksjonsfri. Kall det fønster, trottoar og kavaj.

I Vietnam

besøkte jeg også et pensjonat som jeg hadde fått adressen til av forfatterkollega Harald Rosenløw Eeg. En vietnameser leste for meg fra en av bøkene hans for moro skyld. Det er det beste argumentet jeg har hørt for Norsk språkråds linje. Han leste bare lydene slik de sto, og jeg skjønte hvert ord. Folk blir så forarget og flaue fordi Språkrådet vil forfølge et enkelt, fornuftig prinsipp om at vi skriver ordene slik vi sier dem, et av det norske språkets klare styrker og et klart argument for bergensk framfor fransk som verdensspråk. Hadde de flaue fått det som de ville, hadde vi altså fortsatt skrevet tough i stedet for tøff. Norsk språkråd ruler (lånord med norsk grammatikk) som gaid. (selv om «guide» på norsk lesemåte uttales «gu-idè», betyr det ikke at det er det.) Min påstand er at gaid ser kårni/corny ut i ett år, så er det helt kult/cool(t?).

Men den egentlige grunnen til at jeg er for norsk lydskrift, er at det vil gjøre det enda lettere å ta inn lånord, slik at norsk enda raskere kan inngå i de seks hundre språkene som forsvinner og mine og min vietnamesiske venns tipptippoldebarn kan være mer finstemt når de møtes og med eller uten skarre-r skal framlegge sine syn på Sylvester Stallones bidrag til filmhistorien.

Seinere på kvelden

, når forfatterne er samlet i baren, spør jeg delegasjonen om det ikke hadde vært fint med ett språk, så kunne vi skrive til hele verden? Vel. Det mumles om mangfold. Det telles opp stemmer. Jeg er på taperlaget.