Lot han seg villig lokke inn i dødsfellen?

Gregers Gram fikk mer enn en advarsel, og visste at risikoen var stor.

SABOTASJEKLARE: Max Manus. Halvor Haddeland og Gregers Gram (t.h.) i et hus i Mosseveien før den planlagte sabotasjen på tyske troppetransportskip på Grønlia i januar 1943. Filmen «Max Manus» åpner med denne sabotasjen. Foto: fra boka, formodentlig Einar Riis Johansen.
SABOTASJEKLARE: Max Manus. Halvor Haddeland og Gregers Gram (t.h.) i et hus i Mosseveien før den planlagte sabotasjen på tyske troppetransportskip på Grønlia i januar 1943. Filmen «Max Manus» åpner med denne sabotasjen. Foto: fra boka, formodentlig Einar Riis Johansen. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ANMELDELSE: Historikeren og forfatteren Bernt Rougthvedt har tidligere dokumentert stor kunnskap om mellomkrigsårene og andre verdenskrig i Norge med bøker om kriminalforfatteren Sven Elvestad (nominert til Brageprisen 2007) og politiminister Jonas Lie.

Nå foreligger biografien om Gregers Gram, «den tredje mann» i Oslogjengen, som ved siden av Gunnar Sønsteby og Max Manus er den mest kjente av motstandsmennene i det naziokkuperte Norge.

Desillusjonert Gram endte sitt liv 26 år gammel på Olaf Ryes plass i Oslo den 13. november 1944, skutt sammen med Johan Edvard Tallaksen i et forsøk på å verve to desertører fra Luftwaffe. Gram fikk flere advarsler, og visste at risikoen var stor.

Hvorfor lot han seg likevel lokke inn i Gestapos felle? Hvorfor satset den topptrente agenten alt på ett kort i det store spillet? Rougthvedt mer enn antyder at livet som kommandosoldat hadde gjort Gregers Gram desillusjonert og destruktiv.

Lot han seg villig lokke inn i dødsfellen?

Han tvilte på om det var mulig å fungere i en vanlig hverdag etter krigen. Hadde han balansert for lenge mellom liv og død?

En gang svarte Gregers Gram slik på et spørsmål om sine framtidsplaner: «Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg.»
SOE-agent I biografien møter vi en belest og reflektert ung mann. Han hadde vært aktiv i idrettsklubben Njård og Ullern Unge Høyre. Meningen var å studere jus, det lå til den tradisjonsbundne embetsmannsfamilien. Faren var byfogd i Oslo, bestefaren norsk statsminister i Stockholm. Men krigen kullkastet alle planer. Etter et tafatt norsk felttog mot Hamar og to måneder i tysk fangenskap, rømte Gregers Gram til England der han ble utdannet som agent i Special Operations Executive (SOE), en organisasjon som drev etterretning og sabotasje i det okkuperte Europa.

Gregers Grams oppgave var, som Rougthvedt skriver, å sprenge skip, offentlige kontorer, verksteder og drivstofflagre. Men også noe annet: likvidasjoner.

Bernt Rougthvedt følger Gregers Gram og hans livsløp i kronologisk orden. Underveis får jeg inntrykk av at forfatteren har manglet nytt kildemateriale. Store deler på biografien bygger på bøker og avisartikler. Men uansett disse innvendingene: det er på tide at Gregers Gram, omtalt som «et ikon i norsk motstandskamp», endelig får sin biografi.

FRAPPERENDE: Gregers Gram hadde et slående godt utseende — 180 cm høy og med lyst, bølgende hår over en høy panne.
(Foto fra boka)
FRAPPERENDE: Gregers Gram hadde et slående godt utseende — 180 cm høy og med lyst, bølgende hår over en høy panne. (Foto fra boka) Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer