ANMELDELSE: Historikeren og forfatteren Bernt Rougthvedt har tidligere dokumentert stor kunnskap om mellomkrigsårene og andre verdenskrig i Norge med bøker om kriminalforfatteren Sven Elvestad (nominert til Brageprisen 2007) og politiminister Jonas Lie.
Nå foreligger biografien om Gregers Gram, «den tredje mann» i Oslogjengen, som ved siden av Gunnar Sønsteby og Max Manus er den mest kjente av motstandsmennene i det naziokkuperte Norge.
Desillusjonert Gram endte sitt liv 26 år gammel på Olaf Ryes plass i Oslo den 13. november 1944, skutt sammen med Johan Edvard Tallaksen i et forsøk på å verve to desertører fra Luftwaffe. Gram fikk flere advarsler, og visste at risikoen var stor.
Hvorfor lot han seg likevel lokke inn i Gestapos felle? Hvorfor satset den topptrente agenten alt på ett kort i det store spillet? Rougthvedt mer enn antyder at livet som kommandosoldat hadde gjort Gregers Gram desillusjonert og destruktiv.
Han tvilte på om det var mulig å fungere i en vanlig hverdag etter krigen. Hadde han balansert for lenge mellom liv og død?
En gang svarte Gregers Gram slik på et spørsmål om sine framtidsplaner: «Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg.»
SOE-agent
I biografien møter vi en belest og reflektert ung mann. Han hadde vært aktiv i idrettsklubben Njård og Ullern Unge Høyre. Meningen var å studere jus, det lå til den tradisjonsbundne embetsmannsfamilien. Faren var byfogd i Oslo, bestefaren norsk statsminister i Stockholm. Men krigen kullkastet alle planer. Etter et tafatt norsk felttog mot Hamar og to måneder i tysk fangenskap, rømte Gregers Gram til England der han ble utdannet som agent i Special Operations Executive (SOE), en organisasjon som drev etterretning og sabotasje i det okkuperte Europa.
Gregers Grams oppgave var, som Rougthvedt skriver, å sprenge skip, offentlige kontorer, verksteder og drivstofflagre. Men også noe annet: likvidasjoner.
Bernt Rougthvedt følger Gregers Gram og hans livsløp i kronologisk orden. Underveis får jeg inntrykk av at forfatteren har manglet nytt kildemateriale. Store deler på biografien bygger på bøker og avisartikler. Men uansett disse innvendingene: det er på tide at Gregers Gram, omtalt som «et ikon i norsk motstandskamp», endelig får sin biografi.
