Straffesaken etter 22. juli 2011 viste hvordan psykiatrisk sakkyndige kan komme til helt ulike konklusjoner i samme sak. Den førte til en diskusjon om sakkyndiges rolle i straffesaker. Men hverdagen i norske domstoler handler også om barnevern- og barnefordelingssaker. Den rollen sakkyndige har fått i slike saker gjør at utfallet altfor ofte er ren lotto.

Ved et samlivsbrudd klarer de fleste foreldre å bli enige om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo og hvordan samvær skal organiseres. Imidlertid havner hvert år ca. 1200 saker i retten fordi partene ikke klarer å bli enige. Dette er potensielt kompliserte saker som ofte omfatter problemstillinger der rus, psykiatri, vold eller overgrep inngår. Ofte er det også indikasjoner på manipulerende atferd fra den ene av foreldrene. Det gjør disse sakene krevende for den sakkyndige og dommeren.

Da er det skremmende å se hvor lite som kreves av den sakkyndige, hvor lettvint arbeid mange sakkyndige slipper unna med og hvor svake mange dommere er til å foreta selvstendige vurderinger. Mange sakkyndige gjør en god jobb. Men risikoen for feilaktige avgjørelser er stor, og slik skal det ikke være i en rettsstat.