MØTTE DAGBLADET: Lou Reed fotografert da Dagbladet intervjuet ham i Stockholm i 2000. Han viste seg å være en munter kverulant, full av humor og overraskende innspill. Foto: Tom Martinsen
MØTTE DAGBLADET: Lou Reed fotografert da Dagbladet intervjuet ham i Stockholm i 2000. Han viste seg å være en munter kverulant, full av humor og overraskende innspill. Foto: Tom MartinsenVis mer

Lou Reed var den typen rocker som gikk med solbriller innendørs

Han var en av de største og hadde enorm innflytelse.

Meninger

Svart i håret, svart i tøyet, mørke tekster, hardkokt musikk. Lou Reed var en mann som gikk med solbriller innendørs. Helt fra starten i Velvet Underground i 1966 sto han for en annen rock-tradisjon enn fred, solskinn & blomster.

I skyggen av det storbymiljøet han skildret i tekstene sine, fantes ingen hippier eller summer of love. I stedet skapte han musikk og poesi som et speil av underdogs og outsidere, tapere og drømmere, folk som søkte til New York for å finne likesinnede.

Hans litterære forbilder var William Burroughs, Allen Ginsberg og Raymond Chandler, musikken var asfalthard og hoggende, rødglødende og skjærende, men også melodiøs og fylt av humor og diamantgnistrende skjønnhet.

Velvet Underground toppet ikke akkurat hitlistene, men gruppas innflytelse på ettertida kan ikke overvurderes. De var et garasjeband i intellektuell tapning, dyrket av alle de sære, kreative, mystiske individene som svirret rundt kunstneren Andy Warhol og hans Factory.

Reed var kjent som et vanskelig intervjuobjekt. Men de to gangene jeg snakket med ham, hadde jeg det mer enn moro. Blikket hans var liksom hinsides både angst og begeistring. Han vred og vrengte på alle spørsmål og behandlet omgivelsene med den dypeste skepsis. Men straks du forsto humoren hans, fikk dialogen fart og ble til en feiende, verbal ping-pong-match.

Lou Reed hadde store litterære ambisjoner. Tekstene hans er fortellinger, både tragiske og komiske, fra et indre landskap, samlet i den tjukke boka «Pass Thru Fire».

—Jeg ser på dem som kapitler til en stor roman. En lang, rett linje. Noen har spurt hvorfor jeg ikke har samlet tekstene tematisk. De har ikke skjønt noen ting. Til sammen utgjør de en stor fortelling, sa han i et av intervjuene.

Et lite påaktet, men fascinerende biprodukt av Reeds karriere, er den innflytelsen han hadde på Vaclav Havel og bandet Plastic People of the Universe i Tsjekkoslovakia. Havel tok med seg Velvet-plater hjem etter USA-besøk på 1960-tallet, og Plastic People spilte ulovlige konserter på hans gods.

 Til slutt ble de stilt for retten og dømt, noe som ble direkte utløsende for bevegelsen Charta 77. For en gangs skyld hadde faktisk rock'n roll en direkte politisk innflytelse på motstanden i en diktaturstat.

I 1990 reiste Lou Reed til Praha og intervjuet Havel. Den nyvalgte presidenten tok sin amerikanske venn med seg på konsert med Plastic People, som hadde fullt opp av gamle Velvet Underground-låter på repertoaret. Reed tok selvsagt mikrofonen. Havel og Reed ble livslange venner. Da Havel døde, skrev Reed varme minneord på nettet.

Reed etterlater seg et stort verk; «Velvet Underground and Nico», «White Light/White Heat», «Loaded», «Lou Reed», «Transformer», «Berlin», «Magic and Loss», «Ecstacy», den Edgar Allan Poe-inspirerte «The Raven», alt framført med denne montone, dype, messende røsten, cool som et isfjell.

Innimellom, det musikalske selvmordet med «Metal Machine Music» i 1975, fullt av forvrengte lyder og feedback. Den eneste store hitlåta han spilte inn, var «Walk On The Wild Side» fra 1973. Hvis vi da ikke skal regne med «Perfect Day», framført av et stjernelag av artister til inntekt for Children in Need.

Uansett; alt er deler av samme verk, og hvor mørkt det enn er til tider, så lyser det med en dyp flamme i rockens historie.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook