Lov og rett i homo-Norge

Hva skal det tjene den såkalte homofile frigjøringen at vi skal kunne marsjere nedover kirkegulvet eller stille opp i blådress på Tinghuset?

DET SITTER et guttepar i en kirke et sted og drømmer om å gå hånd i hånd opp kirkegangen mens brudemarsjen runger gjennom rommet. Det sitter et par lesber i en storbypark og ser lengselsfullt på barn som leker, barn som ikke er deres. Av hensyn til disse menneskenes håp og drømmer, burde jeg holde fullstendig kjeft. Men hva om jeg er prinsipiell motstander av ekteskapet og mener adopsjon bør være en individuell rettighet?Det er paradoksalt at homofile og lesbiske de siste tjue årene har hamret på døren til en rekke falleferdige hus. Vi vil inn i Statskirken, vi vil inn i ektestanden, og nå vil vi også kunne lage vår egen likekjønnete kloning av kjernefamilien. I et samfunn hvor det fortsatt er vanskelig for ungdommer å få saklig, oppdatert og nyansert informasjon om homoseksualitet, hvor vi så vidt har fått øynene opp for homofile innvandreres situasjon, hvor det foregår vold, trakassering, diskriminering og usynliggjøring på daglig basis, og hvor en langt større andel av homofile og lesbiske enn befolkningen forøvrig sier de har prøvd å ta sitt eget liv, kan man spørre seg: Hvem er det egentlig som har gjort adopsjon og kirkebryllup til førsteprioritet? Drømmer vi alle om ektefelle, rekkehus, bikkje, bil og unger?Det er en selvfølge at alle norske borgere skal ha de samme grunnleggende rettighetene, men det er ikke en selvfølge hva disse rettighetene skal være. Er ekteskapet noe vi bør støtte opp om? Er det bare homofile og lesbiske par som blir diskriminert av ekteskapslovgivningen, eller dreier det seg egentlig om diskriminering av alle mennesker med andre typer samlivsformer for ikke å si enslige? Er det riktig å bruke alle våre krefter på å kjempe frem rettigheter som bare vil være aktuelle for en forsvinnende liten del av den homofile befolkning, og som, i tilfellet adopsjon, vil ha veldig liten praktisk betydning?

DET ER ingen garanti for at de som får rettigheter har anledning til å benytte seg av dem. I et land med store forskjeller i livsvilkår for homofile og lesbiske, er det er fortsatt en lang vei å gå før alle som hovedsakelig elsker, og elsker med sitt eget kjønn, kan leve uten frykt og fortielse som likeverdige medlemmer av samfunnet. Vi er etter hvert blitt flinke til å fjerne formelle stengsler for den frie livsutfoldelse her i landet - blant de beste i verden. Men vi er langt fra like gode til å arbeide mot de mer usynlige, men like mektige strukturene - hverdagshomofobien og fordommene - som fortsatt skaper ulykke og mangel på likeverd for mange mennesker i det norske samfunnet. Mens de mest ressurssterke homse- og lesbeparene stormer opp kirketrappen og over babybarrikadene, øker avstanden til de svakest stilte homofile og lesbiske dag for dag. Skal vi overta en institusjon som for lengst har utgått på dato og til og med være takknemlige for at vi bor i et land hvor dette er mulig? Hurra! Jeg får mulighet for å inngå i skilsmissestatistikken på lik linje med alle andre. Hurra! Jeg skal være med på å støtte opp om en type lovhjemlet relasjon som ikke har noen annen reell funksjon enn å gi mennesker som har innrettet sitt liv på en bestemt måte økonomiske fordeler og juridisk beskyttelse som andre samfunnsborgere ikke har. Hurra! Nå skal jeg også late som om jeg har funnet den eneste ene og er monogam og lykkelig fordi jeg er gift!Er jeg så enig med finansminister Per Kristian Foss, Fremskrittspartiet, eller diverse kristenfundamentalister i deres motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov og homofil adopsjon? Selvfølgelig er jeg ikke det. De vil gi det heterofile ekteskapet en privilegert stilling. Jeg vil nedlegge ekteskapet som institusjon. De vil verne om den tradisjonelle kjernefamilien. Jeg vil dyrke frem et mangfold av singel- og samlivsformer, hvor frivillig barnløshet og livet som enslig er like verdifullt og akseptert som A4-tilværelsen i kjernefamilien. Sånn sett har det homofile establishment og ekteskapsforkjemperne atskillig mer til felles med de (verdi)konservative i dette spørsmålet enn jeg har.

MER ENN tretti år etter avkriminaliseringen av homoseksualitet bruker vi skeive mennesker fortsatt alt for mye energi på å overbevise oss selv og omverdenen om at vi er like gode som alle andre; like gode prester, like gode samlivspartnere, like gode foreldre. Men hvem er det vi skal være så like for da? Og hvorfor skal vi overlate det til andre å definere hva som er en familie eller et godt og meningsfylt liv?La oss heller kjempe for å avskaffe ekteskapet som samfunnsinstitusjon fremfor å slippe en liten gruppe allerede privilegerte homser og lesber inn i varmen. La oss kjempe for individbaserte rettigheter og likestilling fremfor å gi flere rettigheter til par som allerede har de fordelene som følger med et såkalt forpliktende forhold. La oss kjempe for adopsjon som en mulighet hvor alle vurderes på lik linje som enkeltmennesker, og ikke som del av en ferdig godkjent pakkeløsning som, statistisk sett, neppe holder gjennom barnets oppvekst uansett. Sist, men ikke minst: La oss arbeide systematisk og langsiktig for at kjærligheten og erotikken mellom mann og mann og kvinne og kvinne skal bli ønsket og ikke bare tolerert.