FENGSLINGSMØTE: Aktor Liv Øye før et fengslingsmøte i Oslo Tingrett om forlenget varetekt for den korrupsjonssiktede politimannen Eirik Jensen. 
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FENGSLINGSMØTE: Aktor Liv Øye før et fengslingsmøte i Oslo Tingrett om forlenget varetekt for den korrupsjonssiktede politimannen Eirik Jensen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Lov uten rett

Når alvorlige anklager innhylles i tåke eller mørke, truer det rettsstaten. Prosessen mot politimannen Eirik Jensen har slike trekk.

Kommentar

Etter tre måneder og fire fengslingsmøter bak lukkede dører, er ingenting sikkert - eller av betydning - kjent om den alvorlige mistanken mot politioverbetjent Eirik Jensen. Han er siktet for grov korrupsjon i tjenesten, et lovbrudd som har en strafferamme på inntil ti års fengsel. Bare det gjør prosessen til den mest alvorlige mot en norsk politiansatt etter krigen. For Jensen handler det i praksis om livet. Blir han tiltalt og dømt, er han utslettet som yrkesutøver og fordømt som menneske. Selv en henleggelse kan ha en slik virkning. Men også for politiet og påtalemyndigheten er saken breddfull av risiko. Hvis siktelsen må frafalles, eller hvis Eirik Jensen frifinnes, vil det være et ulidelig prestisjenederlag. Det er i slike situasjoner at rettsstatens prinsipper settes på prøve. Ikke minst gjelder det åpen rettergang, objektiv etterforskning, jevnbyrdighet når det gjelder innsikt i sakens utvikling og ivaretakelse av siktedes rettigheter. Tro bare ikke at det er en selvfølge. Det er fullt mulig å følge lovens bokstav uten å bidra til ekte rettferdighet.

Korrupsjonsanklagene mot Eirik Jensen er svært alvorlige. Knapt noe er mer ødeleggende for tilliten til rettsstaten enn politi som bryter loven for å berike seg selv. Derfor er dette en sak av stor offentlig interesse. Det er også en sak som krever mer åpenhet og offentlighet enn andre saker. Politiet etterforsker seg selv. Påstandene om korrupsjon berører politiets arbeidsmetoder, fullmakter fra ledelsen, den interne kulturen og relasjonene til kriminelle miljøer. Alt sammen har stor sprengkraft.

Dette synes ikke å ha gått opp for Spesialenheten for politisaker som etterforsker saken. I stedet for å gi grunnleggende og helt nødvendig informasjon, har den satt lokket på og sveiset det igjen. Fire ganger har enheten bedt om at fengslingsmøtene skal gå for lukkede dører, og fått medhold. Sist gang under henvisning til klausulerte dokumenter og faren for at lekkasjer kan true liv og helse blant politiets informanter. At politiet helt på egen hånd kan gi relevant informasjon uten å skade sin egen etterforskning, ser ikke ut til å ha streifet de ansvarlige. De benytter seg av alle muligheter for å beskytte seg selv mot innsikt, kritikk og kontroll.

Jensen-saken peker ut over seg selv. Den berører synlige svakheter ved selve rettssystemet. Det gjelder bruken av varetektsfengsel og isolasjon, og faren for justismord. Ikke minst handler det om innsyn og kontroll med politiets og påtalemyndighetens arbeid og maktutøvelse.

Varetekt er et ord som har omsorg i seg. Det er uriktig. Varetekt er i sitt innhold en spesielt streng form for fengslig isolering, for å låne et begrep fra rettssosiologen Thomas Mathiesen. Til enhver tid sitter det rundt 900 menn og kvinner i varetekt i Norge, og tallet øker. Vi har nordisk rekord i varetekt. I årevis har FNs torturkomité rettet kraftig kritikk mot flere forhold innen retts- og fengselsvesenet. Det gjelder særlig utbredt, langvarig og tilsynelatende vilkårlig bruk av isolasjon i norske fengsler.
Selv om politiet vil benekte det, er det liten tvil om at langvarig varetekt og isolasjon brukes for å «mørne» de siktede og tvinge fram tilståelser eller ønskede forklaringer.
Det er ikke alltid det virker. Årlig blir et tjuetall personer som har sittet i langvarig varetekt, løslatt etter frikjennende dom. Juridisk forskning tyder på at rettsvesenet årlig produserer mellom ti og femten justismord. Eirik Jensen er et typisk eksempel på en isolert varetektsfange.

Noen tror at prinsippet om åpen rettergang er et hjelpemiddel for mediene. Også det er feil. Det er en kontrollmekanisme som skal sikre at lov og rett blir fulgt, og at det ikke begås rettslige overgrep. Når retten lukkes og informasjonen stanses - slik vi ser det i Jensen-saken - er denne kontrollen ikke mulig. Dette forsterkes ved at det ikke er offentlig innsyn i saksdokumenter i pågående straffesaker, og heller ikke når sakene er avsluttet. I Sverige er bevismaterialet i slike saker offentlig når det er tatt ut tiltale. Det åpner for bekjempelse av justismord, slik vi så det i Quick-saken.

Eirik Jensen kan være hylende skyldig i korrupsjon. Eller uskyldig. Det er det retten som skal avgjøre. Derfor er det sterkt kritikkverdig at det brukes Kafka-metoder som bidrar til å forhåndsdømme Jensen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook