Love Hurts

Bak den skakkjørte fasaden til Fru Rehabilitering, finner vi en dame som gladelig blør enda litt mer for rock'n'roll. Les alle dagens plateanmeldelser

Courtney Love: «America's Sweetheart»

(Virgin/EMI)

En overraskende god comebackplate

CD: Courtney Love har jobbet hardt med egenprofilen etter at ektemannen Kurt Cobain sa takk for seg i 1994. Det har vært en berg-og-dal-bane av svært tabloid karakter.

I grunnen har det vært en veldig tragisk historie, om en dame som så ut til å ha gjenvunnet eleganse og kontroll gjennom en lovende skuespillerkarriere («The People vs Larry Flynt» og «Truman Show») for så å plumpe uti narkogjørma på nytt.

Nå skal Courtney være ute av rehabilitering igjen - det var stor ståhei i plateselskapet Virgin forleden da hun klarte å gjennomføre en videoinnspilling - og hun kjemper en tapper kamp for å beholde ansvaret for datteren hun har sammen med Cobain. Og jammen har ikke hennes musikalske støtteapparat klart å lure en overraskende god plate ut av kvinnen som har et par albumblinkskudd på samvittigheten fra før.

Man kunne kanskje tenkt seg at et comeback-aktig Courtney Love-soloalbum ville plukket opp silketrådene fra det California-myke og utvilsomt Fleetwood Mac-aktige Hole-albumet «Celebrity Skin». Men på «America's Sweetheart» rockes det hardere og mer intenst enn som så. Tonen er tilnærmingsvis den samme som på det nær perfekte Hole-albumet «Live Through This» - hardt og melodiøst - bare med svakere låtmateriale. Linda Perry er på låtskriverlaget og et utvalg av produsenter som blant annet inkluderer kjæresten James Barber gjør at det likevel er blitt et stødig stykke rockmusikk. Eller metarock er det kanskje riktigere å si, når man går Loves stadig rock- og selvrefererende tekster nærmere etter i sømmene. Julian i «But Julian, I'm a Little Bit Older Than You» er selvfølgelig herr Casablancas fra Strokes, «Zeplin Song» er enkel match, og det er mye mer for dem som vil lete. Foruten dette popquiz-aktige innholdet, har Love levd hardt nok de siste åra til at hun har nok å skrive om. Og det gjør hun godt. Tekstene er den kanskje største beholdningen her. På kjøpet må man ta med seg at Courtney Love for det meste skriker dem mer enn å synge med den fine 90-tallsstemmen sin. Men den er muligens borte for godt.

OVERRASKENDE GOD: Jammen har ikke Courtney Loves musikalske støtteapparat klart å lure en overraskende god plate ut av kvinnen som har et par albumblinkskudd på samvittigheten fra før.