FOR HENNE OG HAM: . Dopapir for enhver smak. Foto: Lars Eivind Dones
FOR HENNE OG HAM: . Dopapir for enhver smak. Foto: Lars Eivind DonesVis mer

Love me do

Jeg tenker at hvis to elskende er nødt til å gjemme seg bak dopapir, så er det kanskje ikke verdt det? Sidespranget, mener jeg.

Meninger

OSLO sentralbanestasjon. Sola henger ettermiddagslavt midt i februar. Som de fleste aper også jeg etter sola, og henger hodet ettermiddagslavt over mobilen. Men ved siden av, på trikkeperrongen, henger de ikke ettermiddagslavt med hodet. Nei, der er et par som er over sin aller første ungdom i ferd med å spise hverandre opp. Glupske munner gaper begjærlig mot hverandre. De biter, suger, og ler, helt til de kravler seg på trikken, fremdeles limt sammen, der i leppene som biter og suger.

SOM EN ganske erfaren observatør, legger jeg som vanlig merke til det mest påfallende. De sammenlimte elskende går sammen på trikken med hver sin ene pose i hånda. Hun klamrer seg til en sixpack med mykt, hvitt dopapir. Han, kavaleren, holder orden på en åtte-pack med dopapir, det er av merket First Price, og er gråere - og jeg aner grovere - i kvaliteten. Har han glemt å kjøpe blomster? Har hun glemt å kjøpe vin?

SKAL DE TO som henger sammen i leppene virkelig hjem sammen, der de klamrer seg til hver sin pose dopapir? Og hvis de skal dra sammen et sted, hva skal de da med to poser dopapir? Ville det ikke vært tilstrekkelig med en? Er dopapiret i stedet en avledningsmanøver, et avtalt spill, slik at de skal kunne si til sine egentlige partnere når de endelig kommer hjem til sine egentlige hjem; se jeg har handlet dopapir. Og med noe så prosaisk i hånda kan vel ingen mistenke dem for å ha gjort noe de kanskje ikke burde?

DET ER IKKE godt å si. For de to elskende har blitt borte. Så jeg er rett og slett overlatt til min egen fantasi. Og jeg tenker at hvis to elskende er nødt til å gjemme seg bak dopapir, så er det kanskje ikke verdt det? Sidespranget, mener jeg. Og hvis de to virkelig skal hjem til et eventuelt felles hjem, så synes jeg litt synd på dem hvis det eneste de trengte var dopapir. Dessuten aner jeg en klassedimensjon i dette. Hun med sitt kvalitetsdopapir. Og han med sitt billige. Skal det ende med at hun mobber ham for hans enkle dopapir?

OG IGJEN så er det ikke godt å si, for jeg vet jo ingen ting. Og kanskje jeg er en elendig kjærlighetens detektiv når det kommer til stykket. Men jeg kan jo ennå spekulere i at hva de enn gjorde da de kom fram, så gikk det i dass.