NY ROMAN: Thorvald Steen har skrevet roman om Rikard Løvehjerte.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NY ROMAN: Thorvald Steen har skrevet roman om Rikard Løvehjerte. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Løvehjerte»

Les utdrag fra Thorvald Steens nye roman.

||| Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les intervju med Thorvald Steen her.

Om morgenen gikk Richard opp på Akres ødelagte bymur og speidet utover havet, der hans eget kongeskip hadde ankommet i spissen for flåten for fire uker siden. Han ville helst slippe å se svabergene inne ved land foran bymuren og festningen. Det hadde tatt uker å fjerne blodet der han hadde ledet henrettelsene. Synet av vannet, bølgene, det uendelige blå, disen, fikk ham til å glemme.

Blått, bare blått hele veien til horisonten, det fantes ingen vakrere farge. Den dekket havbunn og sjøuhyrer. Bølgenes uendelige bevegelse, lyden fra vannet som slo mot svaberg, bruset kunne ta ham vekk fra ubehaget ved å være seg selv, å være en del av historien, som sto ham til halsen.

Han så ned på stranda. Morgenene der var som den første av alle morgener. Og midt på formiddagen, ved senit, når sola hamret sin slegge mot havets ambolt, når heten var uutholdelig, kunne han la seg avlede fra sine bekymringer av en og annen flyvefisk. Om ettermiddagene ble fargene mørkere og konturene tydeligere, havet ble dypblått og stranda gyllengul. Men aller best var nettene, når det endelig ble svalt og alt ble svart, bortsett fra klippene som måneskinnet gjorde hvite. Da kunne han høre bølgenes rytme enda tydeligere, som et stort, tidløst hjerte som han selv var en del av og ble oppløst i.   

*  

- Ridder Davenport og Sheringham, hold dere tett inntil meg. Gi meg dekning. Jeg rir i front, rakk Richard å si før han ble truffet av en stein fra en slynge. 

Han kom til seg selv liggende i støvet i full rustning. Han hostet, var det blod? Det høyre øyet var gjenklistret. Han kunne se med det venstre. Hvor mye ville han ha gitt for en slurk vann? Tre kongeriker og den blå himmelen han så stadig mer av. For noen smerter.
Kunne han bare få besvime.

Han greide knapt å røre seg. Hvor var hesten? Den lå rett ved siden av ham. Blodet strømmet ut av mulen. Den var skitten av blod og alt støvet. Den måtte ha vært død en stund. Han ropte på de andre. Ingen svarte.  

Hans styrker hadde hatt overtaket, det husket han, men et eller annet måtte ha gått feil. Var han truffet? Blødde han fra halsen? Han prøvde å gni vekk støvet og blodet fra øynene og ansiktet. Var det hans blod? Jo, det blødde fra halsen. Han prøvde å komme seg opp på fire. Rundt ham lå lave hus av jord og sand. Men hvor var soldatene? Hvor var fienden?

Han kom seg ikke over på siden. Rustningen var for tung. Det var ingen å se, men han hørte at slaget pågikk for fullt et stykke unna. Saladins styrker måtte ha klart å fordrive mennene som kjempet ved hans side. Nå husket han det: Hesten, den aller beste av de tre, hadde blitt truffet av tre piler i halsen. Den hadde falt om, uten et eneste vaklende skritt. Så det var slik det skulle ende?  

Tenk om moren hadde sett ham nå. Hun som hadde vært skråsikker på at han verken kunne tape eller dø i Det hellige landet. Ønsket han at hun skulle se ham i denne tilstanden? Slik at hun kunne forstå hvor feil hun hadde tatt? Han visste at hun mer enn noe annet ville ha tatt hans plass, liggende i støvet, ventende på døden, for at han skulle få leve. Slik var hun.  

Enda en gang prøvde han å tørke seg for å kunne se bedre.  

I synsranden ... det var da noen der borte? Var det noen av de innfødte? Han ba Vår Herre om styrke. Det måtte være noen av Saladins menn. En lutrygget mann ble hjulpet ned fra hesten. Det kunne ikke være mulig? Richard blunket flere ganger. Jo visst var det ham. Slik Sablé hadde beskrevet ham, måtte det være Saladin.  

- Når du ser meg slik, for en triumf du må føle, ropte Richard.  

En av Richards soldater kom løpende. Den unge mannen så bort på Saladins bueskyttere. De siktet på Richard. Soldaten kastet seg ned for å dekke sin konge.  

Richard hørte at det ble ropt. Buene ble spent. Skytterne så bort på sin leder. De ventet på neste ordre.  

Det ble ropt igjen, enda høyere.  

Buene ble senket.  

Saladin tok en av hingstene og ga den et rapp over baken, slik at den skrittet i retning av Richard. Den utslitte soldaten fikk tak i tømmene, og tjoret hesten fast til en forlatt kjerre.  

- Hva er det som skjer? spurte Richard.  

- Saladin selv reddet oss, herre konge! Reddet oss! Vi har mistet tusener, men han lot oss gå.  

Soldaten klarte å dra hele rustningen av Richard, til han lå der i bare undertøyet, men med brynjen på. Han var svett, skitten og mørbanket. Høyreleggen kjentes som den var brukket.  

- Hvorfor drepte de oss ikke? sa soldaten.  

Etter flere forsøk fikk han Richard på beina. Richard så likene av sine egne rundt seg, før høyrebeinet ga etter og han falt om i støvet igjen. Nå kjente han stanken. Gjennom munn og nese merket han lukten av lik, blod og avføring. Armløse og hodeløse kropper lå rundt ham. Hestekadavrene var fulle av piler i halsen og hodet. Flere av mennene med rustning var truffet av gresk ild. Den brennende oljen og svovelen hadde vansiret dem.

Richard kjente igjen noen av mennene på ridderemblemet som var malt på skjoldet eller lansen som lå like ved den døde. Der, tett ved ham, lå Davenports skjold, og der, hjelmen han hadde klart å rive av før døden inntrådte. Ansiktet lå ned i sanden, Richard vendte på hodet og så på det. Rett bortenfor lå restene av Sheringham. Håret og munnpartiet var gjenkjennelig. De hadde ofret seg for ham, korsfarernes konge, Guds sverd.  

- Jeg er ikke verdt det, hører dere! ropte Richard.  

- Herre konge, vi må komme oss vekk. Hold høyrearmen rundt halsen min, så skal jeg se om jeg får deg opp på hesten.  

- Arabernes hester er mindre enn våre, er de ikke? spurte han.  

Fantes det noe mer uinteressant enn størrelsen på en hest? Sa soldaten det for å få ham til å tenke mindre på smertene og synet av de døde? Richard var ikke i tvil om at det måtte være enda mer skremmende for den unge mannen å se sin uovervinnelige konge i en så hjelpeløs forfatning. Husene, sanden under ham, himmelen, høyrehånden, den satt på armen, han visste ikke hvilken retning de burde ri, alt betydde like mye, eller lite, for ham. Det eneste håpet gjør, tenkte han, er å tillate oss å lide enda lenger.  

Richard begynte å skjelve.  

- Herre Gud, du allmektige, hvorfor lar du våre beste ligge slik?  

Han stirret på et forkullet lik i en rustning.  

- Hvor har du vært, Gud? Var du ikke med oss?  

Han lå framoverbøyd på hesteryggen, med den ene armen rundt hestens hals. Med den andre holdt han hardt i den svarte manen.

Soldaten holdt hestens tømmer mens han samtidig støttet opp Richard så godt han kunne.