PROBLEMATISK LOV: Jeg er kanskje den i Norge som har skrevet mest om denne loven, og historien bak denne, skriver Shoaib Sultan. Foto: Jacques Hvistendahl
PROBLEMATISK LOV: Jeg er kanskje den i Norge som har skrevet mest om denne loven, og historien bak denne, skriver Shoaib Sultan. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Retorikk:

Loven er en skamplett for Pakistan

Det må være mulig å både reagere på Listhaugs tilnærming til minoritetsmiljøer og samtidig være skeptisk til den problematiske blasfemiparagrafen i Pakistan.

Meninger

Det har vært en pågående debatt etter at det ble avholdt et seminar om ekstremisme i Sarpsborg med den pakistanske politikeren og religiøse lederen Tahir ul-Qadri, med integreringsminister Listhaug som invitert gjest på åpningen.

Listhaug tok opp den kontroversielle og svært problematiske blasfemiparagrafen i Pakistan, og anklaget der ul-Qadri for å snakke med to tunger, og være en ulv i fåreklær. Jeg reagerte på hennes tilnærming, samtidig som jeg har sagt at ul-Qadri bør konfronteres og at han bes avklare hva han faktisk mener om denne loven. Dessverre ble det altfor mye fokus på det første jeg sa, og altfor lite på det siste, som vi tross alt er enige om. Så har enkelte forsøkt å så tvil om hva jeg selv mener om loven, implisitt altså at min kritikk av Listhaug medfører en støtte til ul-Qadris syn. Dette stemmer absolutt ikke! Loven er en skamplett for Pakistan.

Jeg er kanskje den i Norge som har skrevet mest om denne loven, og historien bak denne. Jeg har skrevet kritisk om den hele veien, både i forbindelse med enkeltssaker som drapene på punjab guvernøren Salman Taseer, statsråd Clement Shahbaz Bhatti, studenten Mashal Khan og det kristne paret shehzad og Shama. Om rettsakene mot Asia Bibi, Rimsha Masih og Ayaz Nizami. Jeg har også skrevet om generelt mot loven i forbindelse med et møte nettopp om disse blasfemilovene i kirkenes verdensråd hvor jeg deltok, og ikke minst i en artikkel i Kirke og Kultur med den talende tittelen blasfemisk blasfemilov. Mitt syn på dette er altså tydelig og klart, og har vært det hele tiden.

Vi må kunne enes om de tingene vi faktisk er enige om, og få opp debatten der vi er uenige. Jeg ser at Erik Stephansen fra Nettavisen skriver om en ryggmargsrefleks mot Listhaug, det kan være noe i det. Jeg må i tillegg ærlig innrømme at opptakten til dette påvirket nok synet mitt. Da Listhaug gikk ut mot ul-Qadri, var det like etter at hun hadde fortalt 500 ungdommer født og oppvokst i Europa at når man kommer til Norge må man følge norske lover, implisitt altså at de ikke gjør det. Etter å ha rettet en så urimelig pekefinger til mange ungdommer, kjentes ikke Listhaug som rett person til å rette en mer presis pekefinger mot ul-Qadri. Det sagt, når dette var kommet opp håpet jeg selvsagt på en ærlig avklaring fra ul-Qadri, det kom ikke. I etterpåklokskapens lys kan jeg også se at når media faktisk ikke fikk anledning til å stille spørsmål, og når ingen andre fikk mulighet til å utfordre synet hans på dette, at det var viktig å få dette opp.

De færreste kjenner til de pakistanske blasefemilovene, så det kan være på sin plass å skrive litt om hva disse består i. Blasfemilovene kan grovt deles opp i to ulike deler. En del som stammer fra britisk lovgivning fra 1860 tallet og 1920 tallet. Her er fokuset på å opprettholde harmoni og fredelig sameksistens mellom de ulike religiøse gruppene i samfunnet. Man kan være uenig i dette, men disse lovene (§298 og §295) er generelle, og ikke så problematiske. Den andre delen handler om tilleggsparagrafer til disse som ble lagt til under diktatoren Zia ul Haq på 1980 tallet (§298A, §298B og §298C og §295A, §295B og den mest problematiske, §295C). En del av disse er rettet spesifikt mot en gitt gruppe, ahmadiyyaene som ikke får lov til å titulere seg eller presentere seg som muslimer. De tre siste angriper blasfemi mot koranen og den aller siste mot profeten. Det er denne, §295C, vi egentlig stort sett snakker om når vi sier blasfemiloven i Pakistan.

Det er en lov med sjokkerende og skremmende tekst og innhold. Det er også en lov som er helt åpen for misbruk, all den tid det ikke engang er et poeng om intensjon. Hvis en person har uttalt noe som oppfattes som blasfemisk, er det ikke et poeng om det faktisk var ment slik eller ikke. Det er heller ikke mulighet for dommeren å gi noen annen straff enn dødsstraff. Selv om ingen dødsstraff har blitt utført fra staten, har flere blitt drept av mobben, et hatefullt klima som loven bidrar til.

Tahir ul-Qadri har i enkelte sammenhenger sagt at han ikke støtter dødsstraff for blasfemi (§295C). I en 12(!) timer lang video foran egne tilhengere eller støttespillere har han derimot skrytt av at han egenhendig stod bak denne loven. Det er virkelig ikke noe å skryte av. Det er riktignok ingen grunn til å tro at han forteller sannheten her. Det finnes ikke gode beviser for at han faktisk var en rådgiver for Zia ul Haq på den tiden som han hevder, han var relativt ung og nettopp ferdig med doktorgraden da dette ble skrevet. Men mer alvorlig enn dette: I denne lange videoen snakker han også om at selv en som angrer på å ha sagt noe blasfemisk om profeten, muslim eller ikke-muslim, kvinne eller mann, skal drepes og sendes til helvete som en hund. Dette er avskyelig, og noe han selvsagt bør konfronteres med.

Det er saker vi kan og bør ha politisk uenighet om, og hvor vi skal score politiske poenger mot hverandre. Dette bør ikke være en av dem. Jeg avslutter med avslutningsparagrafen til en sak jeg skrev etter å ha deltatt i et møte i kirkenes verdensråd om den pakistanske blasfemiloven i 2012, hvor en av talerne holdt en tale som oppsummerer mitt syn på denne loven.

«Loven må ikke endres, den må sendes dit den hører hjemme, på historiens skraphaug. Min profet ønsker ikke, min Gud trenger ikke og min religion behøver ikke deres (de religiøse lederne som var der) lover for å beskytte seg. Jeg ønsker ikke blasfemi, men en lov som skal hindre noe slikt, er en blasfemi i seg selv. Gud trenger ikke dere for å beskytte seg og straffe for seg. En lov kan bare eksistere for å beskytte de svake, denne loven tråkker bare på de svake, den må vekk.» Jeg slutter meg til dette!