OPPRETTHOLDT KRITIKK: Etter høringen av Norge i FNs menneskerettighetskomité i mars opprettholdt FN tidligere kritikk mot Norge for mangler i rettshjelpsordningen, skriver artikkelforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
OPPRETTHOLDT KRITIKK: Etter høringen av Norge i FNs menneskerettighetskomité i mars opprettholdt FN tidligere kritikk mot Norge for mangler i rettshjelpsordningen, skriver artikkelforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Fri rettshjelp:

Loven er lik for alle, sier vi.
Men det er ikke sant.

Klasseskillet i rettsstaten har vært en realitet lenge, men mangelen på vilje til å gjøre noe med det blir bare tydeligere og tydeligere.

Meninger

Rettshjelp er et velferdsgode av avgjørende betydning for ivaretakelsen av rettssystemet vi setter så høyt. Loven er lik for alle, sier vi, og klapper oss fornøyd på skulderen. Men det er ikke sant, og det vet regjeringen.

Så lenge økonomiske ressurser er en forutsetning for å kreve sin rett, kan ikke likhet for loven være en realitet.

Rettshjelpsordningen er innrettet slik at det med tid og inflasjon blir færre som omfattes av ordningen. Dette er bakgrunnen for at regjeringen nå kan spare inn 87,1 millioner kroner, uten å gjøre en eneste innstramming i loven.

Ordningen er altså laget slik at den sparer inn millioner for staten hvert år. Det er en ganske bakvendt løsning for en ordning som er ment å treffe mennesker med få økonomiske ressurser.

En velferdsstat bør ha ambisjoner om å veie opp den ulike tilgangen til rettigheter ved hjelp av offentlige ordninger som tilgodeser de delene av befolkningen som ikke kan kjøpe seg rettshjelp i det ordinære markedet.

Det er bred politisk enighet om at tilgang til rettshjelp er viktig og at rettshjelpsordninger skal opprettholdes og styrkes.

Da er det urovekkende passivt å spare inn millioner som allerede er satt av i en allerede skammelig dårlig ordning, bare fordi det er mulig.

Når fylkesmannen betaler ut færre millioner etter lov om fri rettshjelp enn det er budsjettert for, burde regjeringen snarere enn å se dette som en innsparingsmulighet spørre seg: Hvordan kan vi snu denne trenden?

Det enkleste svaret er å knytte inntektsgrensene til folketrygdens grunnbeløp (G). Da vil inntektsgrensen automatisk justeres i tråd med den økonomiske utviklingen ellers i samfunnet.

Nå er inntektsgrensen fastsatt til et nominelt beløp. Tjener du over 246 000 kroner i året får du ikke behovsprøvd fri rettshjelp.

Den manglende inflasjonsjusteringen har skapt den absurde situasjonen hvor selv en ung ufør er for rik for fri rettshjelp.

Klasseskillet i rettsstaten har vært en realitet lenge, men den totale mangelen på vilje til å gjøre noe med det blir med revidert nasjonalbudsjett enda tydeligere.

Norge liker å anse seg som et samfunn med lav ulikhet, men innser ikke at tilgangen til rettssystemet har avgjørende betydning for hvordan ulikheten utvikler seg.

Rettssystemet er en runddans der de som allerede har minst også har de svakeste mulighetene til å kreve sin rett.

Etter høringen av Norge i FNs menneskerettighetskomité i mars opprettholdt FN tidligere kritikk mot Norge for mangler i rettshjelpsordningen.

Som om ikke det var flaut nok at FN poengterer at Norge ikke har rettet seg etter tidligere kritikk, bruker regjeringen nå den manglende reguleringen av inntektsgrensen til å hente ut titalls millioner fra budsjettposten for fri rettshjelp.

Fri rettshjelp skal gis i saker der «the interest of justice so require». Dette er åpenbart ikke tilfellet, når det utbetales mindre og mindre penger til rettshjelp selv om de økonomiske ulikhetene i samfunnet øker.

Når regjeringen putter disse pengene på sparebøssa sementeres følelsen av at likhet for loven må anses som honnørord.