Loven, legen og pasienten

Sosial- og helsedepartementet har fremlagt høringsnotat med forslag til ny helsepersonellov. Lovutkastet er en videreføring og en forbedring i forhold til NOU 1993:33, som undertegnede er forfatter av. Loven er ment å skulle erstatte dagens profesjonslover, herunder legeloven.

Legeforeningen har gått kraftig ut mot forslaget og blant annet hevdet at ansvaret for pasientbehandlingen pulveriseres, og at dette igjen går ut over pasientens sikkerhet. For å underbygge denne påstanden fremholdes det at en rekke yrkesgrupper skal ha behandlingsansvar, og at dette bidrar til å tåkelegge ansvarsforholdene, se blant annet innlegg i Aftenposten den 23. oktober d.å. av Grethe Aasved, leder av Yngre legers forening. Presidenten i legeforeningen, Hans Petter Aarseth, målbærer samme skremselsbudskap i sin leder i legeforeningens tidsskrift nr. 20, 1997:17. Dette er utspill som på ingen måte fremmer samarbeid eller setter fokus på pasientinteressene. Derimot er innleggene ypperlig egnet til å fremme profesjonsmotsetninger og profesjonskamp.

Departementets høringsnotat vektlegger sikkerhet for pasientene, kvalitet i helsetjenesten og understreker tillitsforholdet mellom helsepersonell og pasientene. Krav til faglige kvalifikasjoner og forsvarlig yrkesutøvelse står sentralt i lovutkastet. En rekke av de lover som i dag regulerer de enkelte profesjonsgruppers rettigheter og plikter skal samles i én lov. Det krever fokus på helhet og ikke på den enkelte profesjonsutøver. Profesjonslover er ikke til for å ivareta profesjonsinteressene, men for å sikre kvaliteten på den helsehjelp som gis... Pasienten har krav på et forsvarlig tjenestetilbud uavhengig av hvem som yter helsehjelpen.

Det fremheves i Grethe Aasveds kronikk at ikke «noen er tjent med at det skal være andre enn en kompetent lege som har ansvar for dem (pasientene - min anm.) hvis de blir innlagt på sykehus». Selvfølgelig skal legen ha ansvar, men det er andre profesjoner enn leger på sykehus som også skal ha et ansvar. Det at andre profesjoner ansvarliggjøres, betyr ikke at legen blir fratatt ansvar innen sitt område. Ansvaret dekker imidlertid ikke lenger enn kvalifikasjonene, og det ville være et brudd på forsvarlighetsnormen hvis annet personell begir seg inn på områder som krever legekunnskap.

Både presidenten i legeforeningen og lederen av Yngre legers forening uttrykker stor bekymring over at '16 i legeloven fjernes. '16, 2. ledd i dagens legelov lyder: «Legers virksomhet skal organiseres i slike former at den er medisinsk forsvarlig, og slik at legen er selvstendig og uavhengig i medisinsk faglige spørsmål.» Begge later til å tro at denne paragrafen hegner om legens overordnede stilling i forhold til andre profesjoner. Sannheten er imidlertid at '16 ble tatt inn i eksisterende legelov av 1980 for å forhindre at leger lot seg styre av profitthensyn og av kommersielle interesser fremfor hensynet til forsvarlig pasientbehandling. Det er understreket i motivene til bestemmelsene at den ikke etablerer noe superioritet for medisinen i forhold til andre disipliner.
Forsvarlig organisering er et arbeidsgiveransvar. Kravet til forsvarlig organisering innebærer blant annet at arbeidsgiver skal sørge for rett person på rett plass, fordele oppgaver i samsvar med personellets kvalifikasjoner, sørge for tilsyn og for at det etableres internkontroll. Gjennom stillingsbeskrivelser og prosedyrebøker avklares hvem som skal gjøre hva. Det ville være et brudd på kravet til forsvarlig organisering dersom arbeidsgiver innen sykehustjenesten f.eks. satte en sykepleier til å operere pasienter, eller en hjelpepleier til å utrede og diagnostisere pasienter. Kravet til forsvarlig organisering er ivaretatt i lovutkastet '15 for privat virksomhet. Når det gjelder organisering på sykehus og i kommunehelsetjenesten, må dette reguleres i de lover som angår disse tjenestene. Leger har som sådan ikke noe arbeidsgiveransvar, men er i likhet med andre ansatte underlagt arbeidsgivers styringsrett. Hva angår utførelsen av profesjonshandlinger er leger og annet helsepersonell selvstendige (autonome).

Det er også viktig å huske på at loven er ment å skulle gjelde for helsepersonell uavhengig av tjenesteforhold. Det vil si at loven skal gjelde for leger, sykepleiere, jordmødre, psykologer, kiropraktorer, optikere, fysioterapeuter, tannleger og andre i privat praksis. Samtidig skal den gjelde for ansatte i kommunehelsetjenesten , og for personell i somatisk og psykiatrisk sykehustjeneste . Mener virkelig legeforeningen at legene skal ha et «medisinsk-faglig ansvar» for f.eks. psykologer og kiropraktorer i privat virksomhet? Skal leger i kommunehelsetjenesten ha ansvar for jordmødre, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten? For å ha ansvar må man ha mulighet for kontroll, instruksjon, tilsyn og veiledning. Ansvaret må påligge arbeidsgiver og den enkelte profesjonsutøver. Derimot vil legen ha ansvaret der virksomheten forutsetter legekyndighet, f.eks. ved kirurgiske inngrep, behandling av alvorlige sykdommer, foreskrivning av legemidler og innen disse områdene vil annet helsepersonell - som nå - opptre som legens medhjelper under legens instruksjon og tilsyn. Dette er ivaretatt i lovutkastet '11 og '24.

Dersom legene i en felles helsepersonellov skulle tillegges et generelt overordningsansvar i form av et «medisinsk-faglig ansvar» i forhold til annet helsepersonell, ville konsekvensen bli at alt annet helsepersonell reduseres til legens medhjelper. Derved kunne man oppheve godkjenningsordningen for alle andre profesjoner enn leger. Dette ville i så fall komme i konflikt med EØF-direktiver som Norge er forpliktet til å innrette seg etter. Blant annet er jordmødres rett og plikt til selvstendig yrkesutøvelse statuert i EØF-direktiv 90/658, art. 4. Alternativt måtte det medisinsk-faglige ansvaret beskrives detaljert for å unngå ansvarspulverisering. Tilsvarende måtte eventuelt andre profesjonsgruppers ansvar defineres for å avgrense legens ansvar. Det sier seg selv at dette er en umulig oppgave.

Presidenten i legeforeningen er videre bekymret for at andre profesjonsgrupper skal da dokumentasjonsplikt, og også i denne sammenheng skyver han pasientene foran seg. Han påstår at det ville svekke personvernet og innebære fri flyt av pasientopplysninger. Tøv! Dokumentasjonsplikten skal ivareta hensynet til fullstendig journal. Journalen skal inneholde alle relevante opplysninger som er nødvendige for å gi pasienten forsvarlig pleie og behandling. De som gjør opptegnelser skal ikke ha tilgang til hele journalen, men sørge for at observasjoner blir nedtegnet og overlevert til den som har overordnet ansvar for journalen. Arbeidsgiver innen institusjonshelsetjenesten må som ledd i kravet til forsvarlig organisering sørge for at det er én person som har et overordnet ansvar for journalen, og opplysninger som nedtegnes kan leveres til denne. Plikten til å sørge for én registeransvarlig og å ivareta hensynet til konfidensialitetssikring følger også av regler gitt i medhold av personregisterloven, som også i fremtiden vil supplere og utfylle bestemmelser i helsepersonellovgivningen. Dessuten gjelder kravet til journalføring også for personell i privat praksis og i kommunehelsetjenesten, der personellet arbeider uavhengig av lege. Det sier seg selv at ansvaret for dokumentasjon derved må ligge på den som er ansvarlig for pasientbehandlingen. Loven innskjerper på flere områder taushetsplikten og krav til informasjon og samtykke som grunnlag for kommunikasjon av pasientopplysninger, noe som gir pasientene et bedre personvern enn tilfellet er i dag. Det må da være i legenes interesse at andre profesjonsgruppers ansvar tydeliggjøres og avklares. Annet helsepersonell vil på den måten få ansvar for egne handlinger og kan ikke «skylde på» legen. En offentlig godkjenning/autorisasjon gir pasientene garanti for at personellet innehar de kvalifikasjoner og kunnskaper som er nødvendig for å yte kvalifisert hjelp. En tilsvarende lov som den som nå foreslås, har fungert i Sverige siden 1980 uten at det fra legehold er fremmet påstander om pulverisering av ansvar. Og det foreligger heller ikke - meg bekjent - dokumentasjon på at pasientenes sikkerhet ikke ivaretas tilfredsstillende i vårt naboland på grunn av denne loven.

Pasientene er tjent med at alle som forestår pasientbehandling ansvarliggjøres. Pasienter er derimot ikke tjent med at det spres desinformasjon om ansvarspulverisering. Og aller minst er de tjent med at profesjonsgruppene er mer opptatt av egne profesjonsinteresser enn av pasientene. Det er i denne sammenheng nærliggende å spørre om hvilke interesser legeforeningen gjør seg til talsmenn for når de nekter Radiumhospitalet å ansette ti utenlandske legespesialister. Pasientinteressene?

Man skal være særdeles velvillig stemt hvis man ser legeforeningens uttalelser som annet enn utspill for å ivareta sine egne profesjonsinteresser fremfor å bidra til at forholdene legges til rette for ansvarliggjøring, for derved å fremme kvalitet i helsetjenesten.

helsepersonellov

Bente Ohnstad er jurist og arbeider som amanuensis på Høgskolen i Lillehammer. Hun har forfattet NOU 1993:33 om helsepersonells rettigheter og plikter, som inneholder forslag til ny felles helsepersonellov. Dette ligger til grunn for Sosial- og helsedepartementets høringsnotat til lov om helsepersonell. I kronikken retter Ohnstad seg ikke minst mot uttalelser fra ledende hold i legestanden.

Tidligere kronikker:

30. oktober:

Helge Hjort: «Noen råd til helseministeren».
Aarseth

målbærer

skremsels-

budskap

Utspill for

egne

profesjons-

interesser