Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lovende debut

Ny, sterk stemme for de store ensembler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Kvinnestorbandet Jazz 2000 rakk aldri å etablere seg, men blant dem som gjorde seg bemerket som komponist og saksofonist var Mathilde Grooss Viddal . Seinere har hun blant annet startet impro-duo med hornisten Trude Eick, og nå cd-debuterer hun i stort format med Chateau Neuf Fri Ensemble på «Holding Balance».

PLATA OG PROSJEKTET er bemerkelsesverdig. Ikke fordi Viddal er en av de få kvinnene i norsk jazz som ikke er sanger eller fordi seks av de 18 musikerne er kvinner, men fordi «Holding Balance» er så god. Dette er moderne, vitalt komponert musikk for et stort ensemble som formidler spenstige arrangementer med kraft og nerve. Inspirerte soli og robust ensemblespill i skiftende stemningsleier gir assosiasjon til Maria Schneiders orkesteruttrykk mer enn en gang under lyttingen, så Geir Lysne, Jon Balke, Erlend Skomsvoll, Eirik Hegdal og Helge Sunde: Her har dere fått selskap av en dame i lauget. Ikke pr. kvotering, men pr. kvalitet.

LIKE FØR HAN runder 50 (og kommer til Oslo og Stavanger med sin polske kvintett) er det jazz som opptar fiolinist og eksrebell Nigel Kennedy . Sånt blir det cd av, og med storhetene Ron Carter (kontrabass) og Jack DeJohnette (trommer) som komp og med diverse bidrag fra Kenny Werner, Joe Lovano, Lucky Peterson og andre gyver han løs på blant annet «Song For My Father», «After The Rain» og mer til med elektrisk fele som våpen. Resultatet er «Blue Note Sessions», versjoner som låter profesjonelle og prikkfrie, men som mangler bandfølelse. Best er Ivory Joe Hunters blues, «I Almost Lost My Mind», der det virker som om musikerne får fot og begynner å likne et band med noe viktig på hjertet.

HELT ANNERLEDES er uttrykket når Helge Lien (piano), Torben Snekkestad (saksofoner, bassklarinett) og Lars Andreas Haug (tuba, trompet, ventiltrombone) spiller opp som Tri o\' trang. På deres tredje cd er det på ny finstilt, akustisk kammermusisering i både melodisk vakkert og mer abstrakt, fritt improvisatorisk lende som gjelder, og som vanlig med stor klangfylde og -bevissthet i resultatet. Alt materialet er originalt, det meste levert av Haug og Snekkestad, og de tre formidler med en glød og håndverksstandard som lar dem følge både noterte forløp og øyeblikksinnskytelser med samme vitalitet og autoritet. Lekent, men ikke utflytende må fortsatt være en dekkende beskrivelse av Tri o\' trangs musikk, der ekkoet av så vel Ornette Coleman og Art Ensemble of Chicago som Jan Garbarek er hørbart.

ARILD ANDERSEN tar hånd om bassistrollen med sedvanlig bravura i et høstinspirert repertoar sammen med gitarist Frode Alnæs og trekkspiller/lap steelgitarist Stian Carstensen på deres tredje cd. De tre leker melodinært improviserende og tilbakelent gjennom velkjente låter, og alt er lunt og såre vel bortsett fra at Kirkelig Kulturverksted har glemt å kreditere komponister og tekstforfattere. Dét er vel i høstsløveste laget på en ellers trivelig plate.