Lovende fortellertalent

Øystein Ruuds debutroman «Hanok» skiller seg ut fra alt som skrives av skjønnlitteratur i Norge i dag ikke i kraft av sin form, men i kraft av sin motivverden.

I en prolog foregir forfatteren at romanen bygger på et manuskript som skal være funnet i 1878 i «verdens eldste by», Hanok, av en britisk assyriolog ved navn Rubert Hymes, dechiffrert og oversatt til moderne engelsk av den samme og betraktet av ham som «verdens første roman». Som man kan forestille seg, er dette det rene oppspinn. Hymes har aldri eksistert, og noen «roman» fra denne tid er aldri blitt funnet. Derimot er det gravd ut enorme mengder brente leirtavler i området mellom Eufrat og Tigris, der verdens første skrivende folkeslag, sumererne, bodde. Tekstene var skrevet i kileskrift, presset inn i leiren med en griffel. Det er disse tekstene Ruud bygger på, og ikke minst beretningene i Det gamle testamente, som romanen er full av ekko fra.

Brutalt

Men Ruud går ikke vitenskapelig til verks. Han har ikke forsøkt å rekonstruere eller tegne et korrekt bilde av noe som helst. Derimot har han forsøkt å dikte seg inn i en for lengst hensvunnen kultur, leve seg inn i et eldgammelt samfunns tenkemåter og sosiale omgangsformer, dets verdensbilde og religiøse forestillinger, med utgangspunkt i et moderne menneskes åndelige og etiske forutsetninger. Ikke slik å forstå at han tematiserer sin egen tilstedeværelse i eller «opphavsrett» til teksten, men han framtrer derimot skjult og indirekte som tilrettelegger av en fortelling, underlagt noen episke lover som vi kjenner fra moderne diktning.

Romanen er bygd opp som en beretning om en by og et rike som i starten framstår som et dominerende maktsentrum i området, men som etter hvert faller fra hverandre og går sin undergang i møte etter at byens mektige konge er død, og det oppstår rivninger om hvem som skal bli hans etterfølger. Det er en beretning full av spennende episoder og dramatiske elementer som utfolder seg i en primitiv og brutal tid der menneskeliv er av underordnet betydning. Beretningen beveger seg i alle sosiale lag {ndash} fra kongehusets velutstyrte gemakker til pariakastens huler i byens utkant. Vi møter hyrder, håndverkere, handelsmenn, soldater, slaver, tempeltjenere, evnukker, skjøger, haremskvinner {ndash} og ikke minst representanter for et presteskap som i siste ende sitter med makten.

Sentralt i handlingen står pottemakersønnen Iljar som blir opptatt i tempelet som læregutt, søsteren Ametha som utpekes til å føde gudekongens etterfølger, og Dan-El, jegersønnen og svinehyrden som får innpass i kongehuset og blir dronningens elsker. Rundt disse er det gruppert en rekke personer som på ulikt vis griper inn i handlingen {ndash} presten Sadok, rottefangeren Farokan, dronningen Miljha, evnukken Astiges og mange flere.

Arkaisk

Kamp om kvinner og makt, sjalusi og misunnelse, renkespill og sosiale ambisjoner, er viktige drivkrefter i en handling som drives framover med stor kraft, selv om fortelleren også beholder den ro og langsomhet som skal til for å utdype beskrivelsen av personer og miljø. Fortellerforholdene er noe uklare. I starten opptrer en jeg-forteller i skikkelse av en dverg som ankommer til byen som en gave til kongen. Han oppnår hans gunst og fortrolighet, og fra sin outsiderposisjon framstår han som en betrakter og resonnør, en humanitetens tause forkjemper i et brutalt samfunn. Størsteparten av boka er imidlertid skrevet i 3. person, fra den allvitende fortellers olympiske ståsted, der det veksles fritt og suverent mellom de enkelte personene {ndash} før det helt til slutt blir avslørt at det er Iljar som er bokas «egentlige» forfatter. Han er den «rettferdige» som har lagt sin klage over tidenes elendighet i dvergens munn, og risset sin mangfoldige beretning om Hanok i tavlens myke leire.

Ruud har kommet godt fra sin debut selv om den er preget av visse stilistiske inkonsekvenser. Her og der gjør han visse forsøk på å arkaisere fortellermåten for å skape en illusjon av fortidighet, men i alt overveiende grad holder han seg til en moderne skrivemåte, samtidig som han unngår behendig altfor moderne ord og uttrykk. Likevel medfører denne «dobbelte» skrivemåten at fortellingen truer med å falle mellom to stoler. Særlig sjenerende føles det likevel ikke. Forfatteren oppviser nemlig noen andre kvaliteter som oppveier dette. Det er i oppfinnsomheten, innfallsrikdommen, den smittende fortellergleden, den konturskarpe gestaltningen av figurer, scener og konflikter Ruud viser sin styrke og avslører sitt åpenbare fortellertalent.

Romanen er underholdende og spennende lesning hele veien gjennom, men den er også preget av et underliggende alvor, en opptatthet av den humanitet som det beskrevne samfunn mangler, men som nettopp dikteren settes til å representere. Manuskriptet framstår som «en rettferdig manns klagesang» og dikteren som en person som forestiller seg en annen og bedre verden. Driften bak det å dikte tematiseres således både som et ønske om å framsyne verden slik den er i all sin grusomhet, og samtidig som en trang til å bære fram håpet og utopien om en annen verden {ndash} slik spåkonen i vår kulturkrets' første store verk, «Voluspå», gjør det.

I intervjuer har Ruud «klaget» over at han har hatt dårlig med tid til å skrive. Etter lesningen av «Hanok» kan vi ikke annet enn uttrykke vårt håp om at han kan få rettet opp på dette misforholdet i framtida. Som debutant avslører nemlig Ruud noen fortellertalenter som ikke bør gå til spille.