Lovende grøsserdebut

Innen norsk litteratur er grøsser-sjangeren svært lite synlig, også i litteraturhistorisk sammenheng. Ikke dermed sagt at grøsserlitteraturen er helt død i Norge, men sammenliknet med en del andre land virker den ganske skrinn.

Det er derfor all grunn til å gi honnør til Pantagruel forlag for at de satser på en grøsser-debutant, samtidig som man skulle ønske at Tore Aurstads «Trolltungen» var et hakk bedre gjennomarbeidet. «Trolltungen» er en roman med mange fine trekk, men den avslører også mangler hos forfatteren.

Epidemi

Handlingen er lagt til vestlandsbygden Tyssvik på 1920-tallet. Dette er en industribygd bygd opp omkring kraftproduksjon, og hit vender ingeniør Kjell Schou tilbake sammen med sin datter Agnes. Schou har solgt rettighetene til fossen til svensken Waldemar Johanesson, som han nå skal jobbe for. Det er 33 år siden Schou selv kjøpte fossen, under en ekspedisjon der kona hans ble rammet av en mystisk sykdom.

Johansson gjør seg straks gjeldende i miljøet og knytter kontakt med den fremadstrebende arbeideren Marcus, som på sin side finner sammen med Agnes. Men etter kort tid begynner det å skje underlige ting i bygda. Beboerne rammes av en slags epidemi, og enkelte utvikler de forferdeligste symptomer etter å ha blitt bitt av en hund.

Hemmeligheter

Der Aurstad har lykkes _ og lykkes godt _ er i håndteringen av setting. Å legge handlingen til et industrisamfunn på 1920-tallet er helt i tråd med at grøsser-sjangeren lenge var modernitets-skeptisk _ og i «Trolltungen» blir grøsser-motivet eksplisitt knyttet opp mot et samtidskritisk-tema. Aurstad tegner et levende bilde av bygden Tyssvik, både dens sosiale miljø, dens fysiske utforming, og dens beliggenhet ved et dramatisk naturlandskap. Dette er en arena som passer perfekt for grøsserhandling.

Men når det gjelder handlingen, så virker det som om Aurstad har strevd med å bestemme seg. For her er det to handlingslinjer som aldri riktig forenes. På den ene siden har vi episodene som knytter seg til Kjell Schou, hans nå avdøde kone, deres legevenn Torkel Ingebriksen, og det som skjedde med dem i Tyssvik for 33 år siden. Disse hemmelighetene prøver Agnes å finne ut av, men hun lykkes bare i å skrape borti dem.

Hederlig

På den andre siden knytter handlingen seg til Tyssvik-traktene, og den mystiske (for ikke å si mytiske) Waldemar Johansson og hans uforklarlige oppførsel. Disse to handlingslinjene krysser hverandre ved forskjellige punkter, men de trekker aldri i samme retning. Dette hadde kanskje ikke gjort noe, hadde bare karakterene virket levende. Aurstad virker mer fokusert på å fortelle deres tanker enn på å formidle deres opplevelser og følelser. Dermed blir det vanskelig å etablere nærhet og samtidighet, to momenter som er viktig for å skape det sjokket hos leseren som grøsserlitteraturen orienterer seg mot.

Men for all del, «Trolltungen» er et hederlig stykke debutantarbeid, særlig med tanke på at Aurstad skriver innen en sjanger der en norsk tradisjon er lite synlig.