Lovende romandebut

Familien skal visstnok være høyeste litterære mote igjen - som om dikterne ikke til alle tider har vært opptatt av blodets bånd og slektrelasjonenes uransakelige sammenslyngninger.

Hvorom alt er, ved inngangen til bokhøsten sender nå Gyldendal ut en ganske så oppsiktsvekkende debutroman om en ung manns forhold til sine alt annet enn gjennomsnittsforeldre. Noen familieroman i tradisjonell forstand er det imidlertid ikke tale om. Å ta den til inntekt for teser om en renessanse for en sådan vil derfor bære galt avsted.

«Meg selv og mine kjære» skiller seg fordelaktig ut både i kraft av sin tematiske originalitet og gjennom en betydelig språklig oppfinnsomhet. Fra første stund blir man slått av den dobbeltbunnede fortellerunderholdningen - på den ene siden tyngden, alvoret, den nærmest brutalt nærgående skildringen av selv de mest intime relasjoner, på den andre siden ironien og den avstand som derigjennom søkes lagt til de smertepunkter som historien er så full av. Fortellermåten er således kjølig-klinisk, bekjennende og burlesk på samme tid, stedvis flytende, stedvis stakkato, stedvis tilstrebet oppstyltet, med hyppig bruk av sære fremmedord - og bemerkelsesverdig nok makter debutanten å skape en holdbar syntese av disse ulike språklige registre. Å lete etter åndsfrender i vår samtidslitteratur har kanskje ingen særlig hensikt, men nevner vi navn som Holtet Larsen, Sæterbakken og ikke minst Geir Pollen, burde det gi en pekepinn om hvor Næss befinner seg i det litterære landskap.

Tragisk

Hovedpersonen er en smålåten bokhandlermedhjelper på Norli, kalt Jeremias Kvitrud. Han er avstandsforelsket i kollegaen Gudny, og det er hans fantasier om å få henne opptatt av seg og gjøre seg synlig for henne som setter i gang den ransakelse av fortida, hans egen og foreldrenes, som er det stoff romanen er vevd av. Jeremias ser seg selv i lys av sin far. Gang på gang påpeker han likhetene, som far så sønn (faren var bibliotekar), og det er nettopp denne fornemmelsen (fiktiv eller ikke) av at roten til en forståelse av hans egen personlighet ligger i farens særlige karakter og hans tragiske skjebne som utløser det forsøk på å rekapitulere farens (og til dels morens) liv som konstituerer romanens bærende grunnstamme.

Først er moren i sentrum, en gudfryktig, bibellesende og salmediktende (dog blottet for talent) særling som faren forlot tidlig til fordel for en elskerinne, som han også går hurtig trøtt av etter at de har flyttet sammen. Det ligger i sakens natur at fortellingen springer mellom ulike tidsplan, og at den veksler mellom fortelleren selv og hans foreldre. I likhet med f.eks. Knausgård gjengir nemlig fortelleren hos Næss ikke bare hovedpersonens, men også foreldrenes historie, eller rettere sagt: Han forsøker å danne seg et bilde av hvordan den kunne ha vært, hva som kunne ha skjedd, for det tas hele tida forbehold, slik at skillene mellom det som kan være «sant», og det som er diktet opp, sløres til. Dannelsen av et farsbilde, mer enn selve de faktiske overføringer, genetiske eller sosialiserte, framstår således som kjernen i det selvbildet som fortelleren søker å skrive seg fram til ved å omskape farens liv til en tragisk skjebnefortelling.

Kastrasjonsangst

Og tragisk er den i sannhet idet han selvforskyldt fikk beina amputert da han var bare 10 år gammel, og ender med å ta sitt eget liv før sønnen er åtte år. En golfball (!) (som nå er i Jeremias' eie) er et bærende symbol i denne fortellingen som gir rom for flere tolkningsmuligheter. Selv om Jeremias så åpenbart framstår som en skadeskutt fugl (som barn er han både en kronisk sengevæter og viser sadistiske tilbøyeligheter), opererer ikke Næss med enkle naturalistiske eller psykologiske forklaringer. Om man vil, kan man oppfatte romanens tema som en radikalisert utgave av et hovedtema i nyere litteratur: jakten på den fraværende far. Her framstår ikke faren bare som fraværende, som «den burtkomne faderen» (et Garborg-sitat står som innledningsmotto), men fra første stund som en amputert far - både i overført og konkret betydning. Det er denne amputerte faren fortelleren skaper i sitt bilde for dermed på dypt tvetydig vis å holde stangen den kastrasjonsangst som også er et viktig underliggende motiv i teksten.

Lovende

At forfatteren dessuten er en mann som kjenner sin bibelhistorie på fingrene og vet å spille både på denne og alludere til andre litterære tekster på en måte som gir god resonansbunn til de følelser og spenninger som er på spill i hovedfortellingen, bidrar ytterligere til å understøtte bildet av en forfatter som på behendig vis på samme tid stiller til skue og tildekker de lik i lasten som hans hovedperson forsøker å håndtere i sin fortelling. Alt i alt en ytterst lovende debut, selv om forfatteren noen ganger vakler av gårde på språklige stylter som forekommer meg å være i høyeste laget.