Lovende start

Lyrisk og melodiøs start for nytt selskap.

Two Bands and A Legend Mer groove og garasje fra gamle venner. Peter Brötzmann/Paal Nilssen-Love/Mats Gustafsson Terning5 «The Fat is Gone» (Smalltown Superjazzz/VME) Vital frijazz for viderekomne. CD: Et nytt musikereid plateselskap ser markedets lys i disse dager, brødrene Tore og Roger Johansens Inner Ear. Første utgivelse er «Rainbow Session», en mjuk, Chet Baker-inspirert innspilling der trompeter Tore har med seg Vigleik Storaas (piano) på duo i noen spor, i de øvrige også Ole Morten Vågan (kontrabass), og der standarden på så vel musikk som lyd lover godt for fortsettelsen.

Storaas står bak fire av de ti melodiene, mens Johansen har signert tre og Vågan én. Alle er gode, har klare, sangbare temaer og drag av amerikansk standardrepertoar.

Bud Powells «I’ll Keep Loving You» og Hoagy Carmichael-standarden «I Get Along Without You Very Well», føyer seg dermed fint inn i platas stilistisk tilbakeskuende grunntone.

NATURLIG nok er det Johansens sikre, vibratoløse trompetspill som umiddelbart påkaller oppmerksomheten. Han tar melodistemmen med lavmælt glød og intensitet i foredraget, holder seg nær «teksten» i sin no nonsense-formidling og overlater de mer pløyende soloene til Storaas.

Han, på sin side, er både en sterk solist og strålende akkompagnatør, og imponerer ikke minst med å dekke svære bord til Johansen på duolåtene, uten å overspille. Vågan er også aktiv i sitt spill og løser både den rytmiske, harmoniske og fargeleggende oppgaven utmerket, dog kanskje med noen toner for mye der less muligens kunne ha betydd more.

GROOVEKJØR og melodiøs frijazz er blant ingrediensene når Cato Salsa Experience, The Thing og Joe McPhee møtes under tittelen Two Bands and A Legend. Samarbeidet startet på Kongsberg Jazzfestival i 2004 og avstedkom live-EP’en «Sounds Like A Sandwich» (2005) derfra. Nå kommer den 28 minutter lange studioplata «I See You Baby», innspilt i mars 2005 på samme session som «Two Bands and A Legend», albumet som kom tidligere i år.

«I See You Baby» åpner med en nådeløst monoton, 13 minutters versjon av Groove Armadas tittellåt der gitarer, saksofoner, basser og trommer rir riffet til det stuper, med teksten, I see you baby, shakin’ that ass, som et repeterende periodisk mantra. McPhees’ Black Panthers-låt «Nation Time» er friere i formen og innledningsvis en kakofonisk lydorgie, før et lite riff gror fram og definerer melodifiguren.

Den avsluttende versjonen av Don Aylers enkle og vakre hymne «Our Prayer» formidler hengivenhet, raseri og ekstase der Mats Gustafsson og Joe McPhee blåser løs, og om noen skulle mene at 28 minutters spilletid er for kort for et album, skal det sies at egenvekten på det som spilles er ganske høy og musikken ganske mettende.

TO av The Thing-musikerne, saksofonist Mats Gustafsson og trommeslager Paal Nilssen-Love, figurerer også i kraftsprutende, impro-utfoldelse sammen med saksofonist Peter Brötzmann på «The Fat is Gone», et timelangt liveopptak fra trioens intimkonsert på Reknes under Moldejazz i fjor. Albumet åpner forrykende med en helvetessekvens der de tre går på alle sylindre fra første øyeblikk og øker etter hvert, og fortsetter med to lange forløp der hele frijazzens farge- og temperaturskala tas i bruk. Enten musikken er dempet og borende fra ett instrument eller dundrer og skriker i fullt samspills, er denne timen høyst anbefalelsesverdig som et lærestykke i vital frijazz, styrt godt utenom sjangerens klisjeer.