ETTERLYSER EFFEKTIVITET:  Riksadvokat Tor-Aksel Busch etter domsavsigelsen i saken mot Anders Behring Breivik.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
ETTERLYSER EFFEKTIVITET: Riksadvokat Tor-Aksel Busch etter domsavsigelsen i saken mot Anders Behring Breivik. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Lovens lamme arm

Mektige jurister tar til orde for å øke effektiviteten i domstolene. De bør snakke mer om kvalitet og rettssikkerhet.

NÅR RIKSADVOKAT Tor-Aksel Busch og domstolsdirektør Tor Langbach snakker med samme stemme, er det lurt å lytte. Herrene har stor innflytelse, men de er også erfarne og kjent for en åpen stil i sin forvaltning og maktutøvelse. Denne gang er nedkjempelsen av juryordningen bare en del av en større pakke som skal gjøre straffeprosessen mer effektiv. I en kronikk i Aftenposten foreslår de en total gjennomgang av alle sider av norsk straffeprosess. En lovkommisjon skal legge fram forslag til en moderne rettergang hvor effektivitet og rettssikkerhet skal balanseres mot hverandre «på en forstandig måte under hensyntagen til den utfordring moderne kriminalitet stiller oss overfor».

BUSCH OG LANGBACH har flere gode poenger. En rekke forslag til mer effektive domstoler er for lengst utredet av Domstolsadministrasjonen og oversendt Justisdepartementet. Det gjelder bl.a. opptak av lyd og bilde av de forklaringer som gis i retten. Men myndighetene er tause som et mafiavitne. Busch og Langbach har også innspill som gjelder en mer effektiv «tilskjæring» av straffesaker, dvs. avgrensninger og presiseringer av saksgrunnlaget retten skal bruke. Også dette er det verdt å drøfte.

SAMTIDIG ER DET påfallende hvor ensidig opptatt de to er av byråkratisk tempo. Riktignok ofrer de noen setninger på rettssikkerheten og hvordan den må balanseres i en større helhet, men ordene strutter ikke av energi. Riksadvokaten og sjefen for Domstolsadministrasjonen vil prioritere raskere domstoler som ledd i arbeidet med å bekjempe kriminalitet.

DET BEHØVER IKKE være noen motsetning mellom effektivitet og rettssikkerhet. Prosesser som trekker ut i tid er en påkjenning både for ofre, pårørende og tiltalte. Det er Busch og Langbachs ensidige søkelys på effektivitet som er bekymringsfullt. Skal det nedsettes kommisjoner som skal vurdere rettslige prosesser, finnes det større og viktigere temaer. Ikke minst gjelder det kvalitetsnivået på kontradiksjonen, dvs. hvordan sakens ulike sider blir belyst i rettssalen. Samtidig er det et skrikende behov for en gjennomgang av folks reelle rettssikkerhet i hele strekket fra forvaltning til domstoler.

ALLE SIER BREIVIK-SAKEN var spesiell, men den ga også noen helt allmenne lærdommer. Sakens juridiske kjernespørsmål (tilregnelighet) ble avgjort gjennom bredde i bruken av sakkyndige og omfattende og detaljert bevisførsel. Det var ikke ytre press som avgjorde, men rettens indre prosesser. Det var en påminnelse om kontradiksjon som juvelen i kronen. Blir kravet til effektivitet overordnet kravene til kvalitet og partenes jevnbyrdighet, blir resultatet en svekkelse av rettssikkerheten. I stedet kan vi stille spørsmålet: har vi en lovgivning - og systemer - som sikrer god kontradiksjon i retten?

ET KJENNETEGN PÅ vår tid er at rettsliggjøringen av samfunnet bare øker. Stadig flere relasjoner omgjøres til juridiske kontrakter og rettigheter formuleres i stigende grad som rettskrav.

Politikerne vedtar hele tida nye lover som garanterer rettigheter. Ofte finnes ikke ressursene som skal innfri rettighetene, og det blir kamp om godene. Et slikt rettighetsregime fordrer gode lover og regler, saksbehandling av høy og sikker kvalitet, likebehandling, forutberegnelighet og mulighet til å forfølge feilaktige avgjørelser. Det er ikke sikkert at effektivitet målt som tids- og ressursbruk, er den målestokk vi skal prioritere høyest.

PROFESSOR I JUS, Jan Fridthjof Bernt, har sagt noe som har relevans for dette: «Rettssikkerhet er det mest systematisk skjevfordelte godet i det norske samfunnet». Det handler om rettighetshavernes reelle muligheter til å forfølge offentlige avgjørelser. I praksis vil de som er minst i stand til å forfølge sine rettigheter, også være de som har mest behov for rettssikkerhet.

Men det er ikke den veien det går. Å kjøpe advokatbistand er økonomisk umulig for store deler av befolkningen. Dessuten avvikler staten - og Oslo kommune - ordninger som ga et minimum av rettshjelp til de med dårligst råd. Nokså stille utvikles et system med organisert klassejustis. Det er kanskje effektivt, men rettferdig er det ikke.