DYSTER DOMMEDAGSPROFETI: Netflix-serien «Black Mirror» er kjent for dystre dommedagsprofetier. Nå kommer den interaktive filmen «Bandersnatch». Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «Black Mirror: Bandersnatch»

Lover godt for «Black Mirrors» framtid

«Bandersnatch» er umulig å leve seg inn i. Det er sannsynligvis meningen.

«Black Mirror: Bandersnatch»

4 1 6

Science Fiction

Tilgjengelig nå
Beskrivelse:

Interaktiv scifi-film der du kan være med å bestemme historiens gang. Eller kan du det?

Kanal:

Netflix

«Umulig å leve seg inn i, men det er sannsynligvis meningen.»
Se alle anmeldelser

Å avfeie «Black Mirror»-skaper Charlie Brookers ferskeste påfunn som gimmicky er litt som å kritisere «Paradise Hotel» for å ha fokus på sex, eller en fotball for å være rund – det er liksom selve poenget. I stedet for en full sesong av den bekmørke (og høyst ujevne) scifi-satireserien, fikk vi i romjulen sniklansert en slags interaktiv film – en digital versjon av barndommens «Velg ditt eget eventyr»-bøker, der man etter hvert kapittel fikk to valg om hvordan man ville at hovedpersonen skulle handle videre, og sånn sett fikk en illusjon av å være med på å styre handlingen og påvirke utfallet.

Meta-lag

Åttitalls- og nerdenostalgien omfavnes stilsikkert fra første øyeblikk. Vi befinner oss i England i 1984. Den 19 år gamle videospill-koderen Stefan står overfor en livsendrende mulighet da et hipt og trendy spillselskap tilbyr ham å utvikle spilldemoen hans, basert på (den fiktive) kultboken «Bandersnatch», som naturligvis også er et «Velg ditt eget eventyr». Meta-lagene ligger i det hele tatt tjukt som London-tåke over hele filmen.

Og siden «Black Mirror» ikke hadde vært «Black Mirror» om ikke veldig snåle ting snart begynte å skje, begynner Stefan sakte men sikkert å miste grepet på virkeligheten etter hvert som valgene vi seere må ta på hans vegne får større og større (og bestialske) konsekvenser.

Sømløst

Den tekniske utviklingen av konseptet har visst kostet et lite bruttonasjonalprodukt, og det skal sies at det stort sett flyter imponerende sømløst (med unntak av et par små hopp i lyden).

Ikke så altfor ofte underveis får hovedpersonen et dilemma, enten visuelt eller verbalt, og mens han tenker seg om (eller egges av andre karakterer) dukker det opp to valgmuligheter nederst på skjermen, med noen sekunders betenkningstid. Valget du tar inkorporeres så helt ubrutt videre inn i scenen, og historien har tatt en ny forgreining videre. Selv om de enkelte valgene ikke er så formålstjenstlige i seg selv – hva som trigger dem er gjerne vilkårlig, og konsekvensene er umulige å forutse, så mestringsfølelsen man får ved f.eks. dataspill uteblir – begynner summen av dem etter hvert å tegne et tematisk rammeverk. I god scifi-ånd sveiper vi innom alt fra metaforer for kreative prosesser, sinnssykdom og handlingslammelse, til metafysiske, fragmenterte virkeligheter, syrete konspiranoia og filosofiske spørsmål om fri vilje. «Bandersnatch» slekter nok med hensikt både på «Donnie Darko», Aronofskys «Pi» og ikke minst scifi-guru Philip K. Dick, og, kanskje litt mer tilfeldig, på «Sofies Verden».

Fikst

Til tross for å være teknisk imponerende tar formen litt tid å venne seg til, og noen ganger jobber den mot både fremdrift, dramaturgi og engasjement. Man sitter alltid og lurer på om man tok «riktig» valg for den mest meningsfulle opplevelsen (for jada, det finnes gale valg, som rykker deg tilbake flere hakk), og longørene når man skal velge gjør at historien virker å alltid putre fremover i andregir. De har dessuten den litt uheldige regikonsekvensen at alle valgene fremstår nøyaktig like monumentale, enten de dreier seg om å velge LP-plate eller om man skal drepe noen. Og etter å ha «valgt» meg frem til to (av fem) reelle slutter (og en del blindveier) virker det ikke som om «Bandersnatch» har så altfor mye på hjertet utover formen sin, og at det egentlig er ganske vilkårlig hvor man ender opp.

Det sier seg selv at all denne fremmedgjøringen er direkte hemmende for en fullstendig innlevelse i historien. Noe jeg for så vidt mistenker er meningen. Da jeg først forsonet meg med det, ble opplevelsen imidlertid mye mer underholdende, og «reisen» Brooker ville ta meg med på kom mer til sin rett: dette skal ikke være et kausalt handlingsforløp med klassiske dramaturgiske markører og rollefigurer man relaterer seg til. Som så mye annet av «Black Mirror» fungerer den mer på et fikst, intellektuelt plan enn et emosjonelt.

Følgelig er den fullstendig prisgitt kvaliteten på sine ideer. Heldigvis leverer «Bandersnatch» bedre enn sine forgjengere her. Det desiderte høydepunktet kom da jeg på et tidspunkt prøvde å forklare hovedpersonen at jeg fulgte med på ham fra tidlig i det 21. århundre, via strømmetjenesten Netflix, og han friket fullstendig ut. Med idétilfang som dét finnes det kanskje håp for både denne teknologien og «Black Mirror».