Filmanmeldelse: «Black Widow»

Lover godt for veien videre

«Black Widow» er en søt og sår drapsmaskin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Mesteparten av handlingen i «Black Widow» – første film i fjerde fase av Marvels filmatiske univers – foregår etter «Captain America: Civil War» (2016). The Avengers er knapt på talefot og stemningen i gruppa er mildt sagt på bånn. Den tidligere russiske snikmorderen Natasha Romanoff (Scarlett Johansson), som nå har blitt snill SHIELD-agent/Avenger, lever i skjul et sted på Sunnmøre.

Her besøker hun Trollstigen, tar ferje og går på sin lokale Joker-butikk for å handle (sveler, formodentlig).

Drapsmaskin

Romanoff tvinges tilbake til sivilisasjonen da lillesøsteren Yelena (Florence Pugh) ryker uklar med hennes tidligere arbeidsgivere som står bak det grufulle Black Widow-programmet som hjernevasker unge jenter og gjør dem til livsfarlige drapsmaskiner.

Konspirasjonen de avdekker leder til ytterligere familiegjenforening, der de må søke hjelp fra både stefar Alexei, (David Harbour, fra «Stranger Things») og stemor Melina (Rachel Weisz).

Hele tiden jaktes de av en mystisk, maskert supersoldat som kan etterlikne ferdighetene til alle den har vært i nærkontakt med, men i god Jason Bourne- og Mission: Impossible-tradisjon er det aldri godt å vite hvem man faktisk kan stole på.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.