Lovgivende teater

Ved parlamentsvalget i Rio de Janeiro i 1992 konkurrerte 1200 kandidater om de 42 setene i den lovgivende forsamling. En av kandidatene var den brasilianske teatermannen Augusto Boal. Etter en svært utradisjonell valgkamp preget av teater, dans og drama, seilte han inn på sikker plass.

Som medlem av forsamlingen kunne Boal ansette 20 assistenter etter eget valg, og dermed skrev han kontrakter med medarbeiderne på teatersenteret sitt. Sammen startet de så arbeidet med å forberede lovforslag, ved å opprette teatergrupper rundt om i Rio blant folk som ellers har vanskelig for å komme til orde i samfunnsdebatten: de gamle, de blinde, de homofile, gatebarna, innflyttede bønder, landarbeidere uten jobb. I disse gruppene ble daglige problemer og forslag til problemløsninger presentert i forestillinger og teaterworkshops. De lovkyndige i Boals gruppe formulerte de beste av disse forslagene i juridisk terminologi, og teatermannen la dem deretter fram i parlamentet som lovforslag.

Nå foreligger Boals bok om denne enestående koblingen av teater og samfunn (Augusto Boal: Legislative Theatre, London & New York 1998). «Det lovgivende teater» er kanskje den mest bemerkelsesverdige manifestasjonen av teatersynet og teaterpraksisen som denne brasilianeren har utviklet gjennom snart 40 år.

Til grunn for dette synet ligger en protest mot den dramaturgi som møter oss overalt i vår vestlige kultur. På teater, for ikke å snakke om i film og på fjernsyn, presenteres vi for handlinger der premissene er lagt, og der tingene skjer etter en lovmessighet, som vi kunne formulere slik: «Fordi det var sånn og sånn, førte dette til det og det, og dermed måtte det ende slik.» Når nær sagt enhver fortelling er snekret etter denne modellen, er det utvilsomt med på å forsterke tilskuernes følelse av at det heller ikke nytter å forandre på dramaturgien i deres egne liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som et alternativ til det tradisjonelle teatret utviklet Boal teaterformer der publikum inviteres til å tvile på premissene, til å spørre: Kunne ikke personene ha handlet annerledes, valgt alternative løsninger, og dermed unngått det tragiske utfallet? Andre hadde også tenkt slike tanker og drømt om den kritiske og vurderende tilskuer, for eksempel Bertolt Brecht. Men Boal mente at dersom erkjennelsen skal slå inn, må det handles, ikke bare tenkes. Det er den passive tilskuerrollen som må utfordres, tilskueren må bli deltaker. I Boals terminologi oppstår dermed en ny, grenseoverskridende rolle i teatret: Kombinasjonen av the spectator og the actor: «the spect-actor».

Gjennom mange år praktiserte han disse nye metodene i forskjellige latinamerikanske land, der deltakerne prøvde ut motstand mot hverdagens materielle og økonomiske undertrykkelse. Men på grunn av trusselen dette arbeidet representerte mot 1960- og 1970-åras autoritære søramerikanske regimer, ble han i 1976 tvunget til å dra i et tiårig europeisk eksil. I Europa støtte han ofte på undertrykkelse av et mer subtilt slag, en indre, psykologisk variant, som krevde andre former for teatral behandling. Men metodene fikk samlenavnet «De undertryktes teater».

Den mest kjente av disse metodene kalles «forumteater». Forumteater bygger på et stykke om en undertrykkende situasjon, som regel basert på deltakernes private opplevelser. Og deltakerne kan være hvem som helst. Jeg har selv opplevd forumteater i grupper av studenter, lærere, ingeniører, fengselsbetjenter, utekontakter, gartnere, bibliotekarer - eller, som tilfellet oftest er, i grupper sammensatt av folk med vidt forskjellig bakgrunn. Det avgjørende er at deltakerne kjenner seg igjen i «tragedien», som er utgangspunkt for forumteatret. Dette spillet med tragisk utgang representerer imidlertid bare selve presentasjonsfasen. I neste fase spiller man stykket på ny, men denne gangen kan tilskuerne stoppe spillet, overta den undertryktes rolle og prøve ut forskjell ige alternative handlinger. Denne utprøvingen viser at det som skjer, bare er en av mange muligheter, og at «tragedien», undertrykkelsen, er resultatet av visse valg som blir foretatt underveis. Forumteatret viser at det finnes andre valg, og spillet blir også en «generalprøve på virkeligheten», fordi det peker på hva disse valgene sannsynligvis vil ha for konsekvenser i den reelle verden.

Boal vendte tilbake til Brasil på slutten av 1980-tallet, oppmuntret av liberaliseringen i brasiliansk politikk. I 1992 gikk han som nevnt inn i politikken, og i sin fireårsperiode som parlamentariker la han i alt fram 45 lovforslag som bygde direkte på folks eget arbeid med «De undertryktes teater» i de forskjellige gruppene i Rio de Janeiro. Pr. i dag er 13 av disse forslagene vedtatt i lovs form, mens flere andre skal opp til fornyet behandling.

Dels dreide det seg om store tiltak, som at det med utgangspunkt i et forumspill i de gamles teatergruppe (i alderen fra 75 til 91) ble fremmet og vedtatt en lov som sikrer at ethvert sykehjem og hospital er forpliktet til å holde seg med spesialister innenfor geriatri. Andre forslag som ble vedtatt, handlet for eksempel om beskyttelse av vitner i kriminalsaker, slik at myndighetene heretter plikter å skaffe slike vitner et trygt oppholdssted, en ny jobb og en ny identitet i risikoperioden.

Dels gikk forslagene på mindre saker, men viktige nok for dem det gjaldt: I de blindes gruppe ble det laget forumforestilling om skadene mange av dem pådro seg når de kolliderte med telefonautomatene (som i Rio henger ut fra veggene som store «ører»). Som en følge av dette spillet og av Boals oppfølging er det nå påbudt med støpte betongkanter rundt disse automatene, slik at de blinde kan unngå dem.

I et forumspill i gruppa for homofile og lesbiske kom det fram at Rios moteller tar en viss rompris for heterofile par, men 50 prosent høyere for mannlige homofile par, og hele 100 prosent høyere for lesbiske par. Ved hjelp av forumteater utarbeidet man forslag til avskaffelse av dette undertrykkende systemet. Så ble forslagene lagt fram i den lovgivende forsamling. Og Boal har skildret den helt spesielle følelsen det var å komme tilbake til teatergruppas deltakere, mennesker som sjelden ellers føler at noen hører deres stemme i samfunnet, og fortelle dem: Det problemet og de problemløsningene som dere tok opp i forumspillet i dette rommet for noen måneder siden, har nå resultert i at det er vedtatt fast motellromspris for alle Rios millioner innbyggere, uansett seksuell legning!

Også andre teatrale metoder ble tatt i bruk av Boals gruppe i denne fireårsperioden, for eksempel The Chamber in the Street, en parlamentsforsamling på gata, der folk flest kan ta ordet og si sin mening om lovforslag og budsjettposter. Rapportene fra disse møtene ble oversendt til Boals kontor. Og etter at Boal ikke lenger er profesjonell politiker, har han arbeidet med mulighetene for at folk likevel skal kunne benytte slike metoder og teknikker fra De undertryktes teater til å påvirke politiske prosesser. Boal kaller dette «Legislative Theatre without the Legislator». I praksis har han prøvd det ut i andre byer, sist i London i november 98.

«Før visste jeg ikke hvor lovene kom fra,» sa en kvinne i teatergruppe for dem mellom 75 og 91. En annen sa: «Jeg visste at lovene ga uttrykk for noens vilje, men det var aldri min vilje - før nå.» Hovedideene i Augusto Boals tenkning er at folk gjennom drama og teaterarbeid skal kunne oppleve transformasjonen fra tilskuer til deltaker, og at de gjennom metoden i «De undertryktes teater» skal få selvtillit nok til å ta over hovedrollene i sine egne liv. Boals «lovgivende teater» i Rio går enda et skritt lenger, og viser at teatret ikke bare er i stand til å gi et speilbilde og en beskrivelse av virkeligheten. Teatret kan også gi konkrete modeller for utvikling og forandring, og på den måten være med på å forme framtidas samfunn direkte.