Lovgivere med sladd for øynene

Pornodebatten avslører en total uvitenhet om prinsippene for en demokratisk rettsstat.

Så er det pornostrid i kongeriket igjen, nå løftet opp til Høyesterett, for første gang siden 1987. Selvoppnevnt pornograf-martyr Stein-Erik Mattsson stiller kampklar i T-skjorte med påskriften «Real People, Real Sex». Forfrosne medlemmer av kvinnegruppa Ottar demonstrerer utenfor, pressefotografer lukter kristenmanns blod og landets skarpeste jurister må sitte i en uendelighet og se genitalorienterte highlights fra dansk 70-tallsporno: først stempelmotor i normal hastighet, deretter - når rettens formann Ketil Lund spør om det resterende materialet er av samme beskaffenhet - hurtigspoling som får frilynt dansk samliv til å framstå som en kaninfarm i rushtida. Møtet mellom tørr juss og våt sex har sin helt spesielle underholdningsverdi. Så vil dommer Kirsti Coward, erklært fan av TV-serien «Sex og singelliv», dra på smilebåndet i utkanten av den trykkende stemningen?

HVA SAKEN HANDLER OM, står ikke like klart for journalister og debattanter. Mandag befant undertegnede seg plutselig i en klassisk, utmattende «for eller imot porno»-debatt på RedaksjonEN, med ditto slagord om «kommersialisering av seksualitet» og «salg av kvinnekroppen». Hva har dette med pornoloven å gjøre? Høyesterett skal vurdere om usensurerte stillbilder av kjønnslig omgang er «støtende» ut fra dagens moral- og rettsoppfatning.

Svarer retten nei, faller sladden og norsk pornolov er liberalisert for alle praktiske formål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet om voksne nordmenn i 2005 kan få lov å se nærbilder av puling i kioskblader er billig komikermat, men saken er egentlig denne: Hvor langt skal kriminaliseringen gå her i landet? Og hvordan skal nordmenn vite når de bryter loven?

I dette henseendet er det åpenbart hvem som er synderne, uansett sakens utfall:

Forsamlingen som i tjue år har sittet på Stortinget og konsekvent sett bort fra alle prinsipper og realiteter i behandlingen av pornografi. At våre folkevalgte har problemer med å holde blikket klart og ryggen rett på et så følsomt, forvirrende og foranderlig felt, er langt på vei forståelig.

Verre er lovgivernes manglende innsikt i hensikten og begrensningene til straffeloven, det sterkeste midlet staten har for å styre borgernes atferd.

DE FÆRRESTE VET at norsk pornolov ble foreslått liberalisert allerede i 1985 av Straffelovrådet, ledet av høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner, seinere justisminister for Høyre. I 1997 kom Seksuallovbruddsutvalget til samme konklusjon.

 SER DU FORSKJELLEN? Er det forskjell på «lovlig» pornografi - såkalt kunstfilm - og «vanlig» pornografi. Her fra den franske kinofilmen «Romance».
SER DU FORSKJELLEN? Er det forskjell på «lovlig» pornografi - såkalt kunstfilm - og «vanlig» pornografi. Her fra den franske kinofilmen «Romance». Vis mer

Begge utvalgene hadde mot til å se virkeligheten i øynene: Det finnes ingen felles seksualmoral i dagens mangfoldige Norge. Og heller ingen kollektiv vurdering av hva som bør rammes av et pornoforbud, bortsett fra bruk av barn, dyr, vold og tvang.

At mange synes porno er vulgært, ubehagelig eller krenkende, gir ikke god nok grunn til å forby den, ifølge utvalgene.

Heller ikke at den er kvinnediskriminerende - likestilling bør fremmes med andre midler enn straffetrussel.

Generelt skal rettslig tvang bare brukes for å hindre direkte skadelige handlinger. Da det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig belegg for at voksne tar skade av porno (blir seksualforbrytere, avvikere, psykisk syke, osv.), bør vi avkriminalisere bilder av «alminnelig seksuell aktivitet» (samleier, oralsex, osv. mellom voksne).

Et utstillingsforbud kan verne folk mot ufrivillige «pornosjokk», men vi trenger ikke beskytte folk mot sine egne lese- eller seervaner. Det som er lov å gjøre i norske senger, bør være lov å vise.

DISSE MODERATE liberaliseringstanker er siden støttet av tre andre offentlige utvalg, deriblant Ytringsfrihetskommisjonen (1999), som ga et lite kurs i toleranse:

Ytringer må ikke være positive, anstendige eller sanne for å ha krav på ytringsfrihet. Man står fritt til å ytre hva som helst - det er begrensningene i ytringsfriheten som krever solid begrunnelse. Opprørende, fiendtlige eller vanvittige meninger må vi tåle, også fra pornografer eller pornobrukere.

Utvalget mente dommene mot Mykle og Bjørneboe forstyrret den frie meningsdannelse i ei tid der et mer åpent seksualsyn vant fram og fastslo at også restriksjonene på dagens kommersielle porno angår meningsdannelsen og er «noe for omfattende».

Logisk nok: for å ta stilling til pornografiens innhold og virkning, må vi ha tilgang til den.

Og pornomotstandere som fnyser av tanken på at samleiescener er ytringer , burde spørre seg selv hvorfor de alltid kritiserer pornoens kvinne syn .

DESSVERRE LESER IKKE politikerne sakkyndige utredninger med uønskede konklusjoner. Straffelovrådets forslag ble ikke engang behandlet. I stedet fikk vi i 1985 dagens lovtekst - av strafferettseksperter kalt et «lovteknisk makkverk», på grensen til det grunnlovsstridige - utformet av Ap og KrF i fellesskap!

Og min santen gjenoppsto ikke den uhellige alliansen under behandling av seksuallovene i 2000, da pornoliberalisering ble forkastet for å hindre framvekst av en nasjonal pornoindustri og økt kommersialisering av seksualitet.

Ordføreren for saksbehandlingen, KrFs Finn Kristian Marthinsen, viste antipornofilmen «Shocking Truth» og assortert barneporno (!) inne på Stortinget (assistert av Mona Høiness, barneombud Trond Waage og Redd Barna) og fikk ros fra Ap\'s justispolitiske talsmann Vidar Bjørnstad, som stemte ned sine kvinnelige partifellers ønske å se usladdet «mannlig nakenhet» på TV. «Eksperter har vist oss sammenhengen mellom omfanget av porno og sexovergrep,» påsto Bjørnstad, stikk i strid med 30 års internasjonal forskning og ga en sterk begrunnelse for vår særnorske pornolov:

«Det er ikke noe folkekrav om mer pornografi.» Altså: Den som utgir noe folket ikke uttrykkelig etterspør, fortjener samfunnets straff. Stortingsflertallet ønsket ingen liberalisering av pornoloven, men «hva som til enhver tid faller inn under definisjonen av støtende kjønnslige skildringer må våre gjenstand for en vurdering opp mot samfunnsutviklingen. Dette budskapet er i verste fall selvmotsigende, i beste fall intetsigende, på linje med pornolovsklassikeren «I know it when I see it», uttalt av en svaksynt dommer. SV-representanten Lena Jensen som anmeldte Mattsson, har ennå ikke konkretisert hva forbrytelsen består i, men mener han må straffes, fordi hun føler seg krenket. Slike kortslutninger er vanlige blant folkevalgte. Bjørg Tørresdal (KrF) presenterer sitt partis avsky mot all porno (også den lovlige) som et nasjonalt standpunkt og hevder at Stortinget har rett til å styre innholdet i blader og filmer politisk. Og igjen kommer kronargumentet: «Vi trenger ikke grovere porno i dag.»

Pornodebatten avslører en total uvitenhet om prinsippene for en demokratisk rettsstat. Det skremmende er derfor ikke hva som vil skje om sladden faller, men at lovgiverne blir sittende.