LOVGIVNING: Er høringsfrister blitt for korte?
Foto: HANS ARNE VEDLOG
LOVGIVNING: Er høringsfrister blitt for korte? Foto: HANS ARNE VEDLOGVis mer

Lovgivning på speed

Raske lovendringer med korte høringsfrister skaper problemer for de interesserte i høringene.

Leder

Hensynet til effektiv lovgivning har begynt å gå utover kvaliteten på lovforslagene som departementene sender ut på høring. Samtidig blir høringsfristene kortere. Høringsinstansenes rolle som vaktbikkje i lovgivningsprosessen er under press, og Jussformidlingen mener at dette er på vei til å bli et alvorlig demokratisk problem.

De foreslåtte endringene i utlendingsloven fikk og får fortsatt mye omtale. De har blitt sterk kritisert. Enkelte uttalelser gikk så langt som å si at dette var en av de dårligst utarbeidede lovforslagene som hadde kommet fra et departement. Jussformidlingen skriver en rekke høringsuttalelser hvert år, og vi kan bekrefte at dette ikke var et engangstilfelle.

Det raskt endrede verdensbildet gjør at lovgiver må komme hurtig på banen for at lovverket skal henge med. Behovet for effektivitet medfører at kvantitet tidvis går foran kvalitet. Høringsinstansenes rolle blir følgelig både utfordret og mer prekær for å oppnå en nyansert og rettssikker lovendringsprosess.

En høringsinstans sin oppgave er å ivareta de interessene som de representerer. Det kan være organisasjoner, stiftelser eller andre som har en interesse i å komme med sitt syn på de endringene som departementet foreslår. Problemet oppstår der høringsfristene er korte, lovforslagene er lange og organisasjonene som har en interesse av å komme med sitt høringssvar, verken har tid eller ressurser til å gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den foreslåtte endringen i introduksjonsloven for nyankomne flyktninger ble lagt ut like før påske, og her har høringsinstansene bare fått i overkant av en måned til å komme med høringssvar uten muligheter for forlenget frist. Slike korte frister medfører at en lang rekke organisasjoner eller andre interesserte ikke har tid til å komme med sitt høringssvar, og da oppstår det et rettssikkerhetshull.
Det et tankekors at Jussformidlingen, i likhet med de andre rettshjelpstiltakene seinest i år mottok et brev fra Justisdepartementet hvor det klart kom fram at midlene vi mottar fra dem ikke kan brukes på rettspolitisk arbeid. Det gjenstår ennå å se hva Anundsen faktisk mente med tildelingsbrevet og den tilsynelatende begrensningen.

Når departementene etterlyser høringssvar fra oss på en lang rekke lovendringer og lovforslag, er det et paradoks at det ikke også legges til rette for det. Vi kommer i kontakt med en utsatt gruppe i samfunnet, og vi ser ofte at lovgiver ikke nødvendigvis har disse i tankene. Det er derfor viktig at vi og andre kan være der for å sørge for at deres interesser blir ivaretatt.

Nylig var det et lovforslag ute på høring om endringer i passloven. Den foreslåtte endringen går ut på at passmyndighetene skal kunne frata passet til enkeltpersoner i inntil ett år med muligheter for forlengelse, dersom det foreligger en rimelig grunn til å tro at vedkommende er tilknyttet terrorvirksomhet. Tidligere har man krevd at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har en slik tilknytning.
Endringen framstår kanskje ikke så radikal, men det er stor forskjell på hva som skal til for at det foreligger en rimelig grunn opp mot det tidligere kravet til sannsynlighetsovervekt. Her er det tale om og vesentlig senke terskelen for hva som skal til for å nekte noen utstedelse av pass. Jussformidlingen mener at høringen i for stor grad fokuserer på det økte trusselbildet og begrunnelsen bak lovregelen enn det som faktisk er det sentrale, nemlig rettssikkerhetsperspektivet. Det må kunne forventes at dette perspektivet trekkes fram i et lovforslag som det ovennevnte, og at det ikke blir avfeid som mer eller mindre uproblematisk. I tillegg er Jussformidlingen av den oppfatning at departementets rettskildebruk er betenkelig. De tillegger praksis fra menneskerettighetsdomstolen en annen forståelse enn det vi mener det er belegg for, uten at dette blir begrunnet i noen særlig grad.

Hva er det som faktisk skal være tilstrekkelig for å si at det foreligger en rimelig grunn til mistanke? Departementet legger opp til en svært skjønnsmessig vurdering, med få konkrete vurderingsmomenter. Det å frata noen sitt eget pass er et inngripende virkemiddel, og det stiller derfor desto strengere krav til hvordan lovendringen skal praktiseres.

Denne gangen hadde vi tid og ressurser til å komme med en høringsuttalelse til de foreslåtte endringene i passloven. Men hva skjer den gangen vi eller andre høringsinstanser ikke har det? Da oppstår det et problem, mest sannsynlig et problem som ikke vil vise seg før loven eller lovendringene er vedtatt. Men da er det allerede for seint.

Departementet må enten ta tak i sitt eget hastverksarbeid, eller så må vi og andre få øremerkede midler til å drive med rettspolitikk, altså skrive høringssvar. Når vi ser at flere av de momentene og perspektivene vi kommer med i et høringssvar blir tatt med enten direkte i lovteksten eller forarbeidene til en ny lov, så ser vi at det er et behov for oss. Det er på tide at dette behovet anerkjennes.
Det vil alltid være nødvendig med høringsinstanser, uavhengig av hvor grundig forarbeid de ulike departementene gjør.
Og dersom lovgiver i større grad anerkjenner viktigheten av det arbeidet en høringsinstans gjør, så har en kommet svært langt. Svært langt til et fungerende demokrati.