Lovlig diskriminering

At prostituerte skal inn i arbeidslivet er et av målene for det nye forbudet mot sexkjøp. Men da ProSentret i sommer ba 48 store bedrifter om praksisplasser for prostituerte, fikk de ingen svar. Få, om noen, ønsker å ansette tidligere prostituerte.

Et grunnleggende problem er at arbeidslivet kan gjøre akkurat som de vil. Det er nemlig fullt lovlig å diskriminere prostituerte, både i arbeidslivet og samfunnet generelt.

Ifølge leder i Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten (Ap), kan det at ingen vil ansette tidligere prostituerte løses ved at «Vi […] må jobbe enda hardere for å få til et bedre samarbeid mellom frivillige, ProSentret, oss i det offentlige og næringslivet.»

Bjørnflatens løsning gjør likevel ingenting med det faktum at næringslivet kan fortsette å nekte å ansette tidligere prostituerte så lenge de selv måtte ønske det. Hvorfor vil hun ikke gjøre det ulovlig å diskriminere prostituerte?

Arbeidsmiljølovens § 13 om forbud mot diskriminering, har en klar avgrensning av diskrimineringsgrunnlag. Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av kjønn, religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming, alder, deltidsansettelse eller midlertidig ansettelse. Det er ifølge arbeidsmiljøloven derimot fritt frem å diskriminere på alle andre grunnlag, slik som om man er eller har vært prostituert.

Bjørnflaten sier man må jobbe med holdningsendringer, at «det private næringslivet må også ta ansvar for sine holdninger», men foreslår ikke å gjøre noe med det faktum ar det er lov å diskriminere prostituerte. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en politiker mente at det skulle være lov å diskriminere norsk-somaliere, homofile eller funksjonshemmede; at politikerne bare skulle komme med noen vage holdningsskapende tiltak for å dempe fordommer. Tenk om en politiker mente at en hver arbeidsgiver skulle ha lov å være rasistisk.

Lovendringer er i seg selv politikernes viktigste holdningsskapende verktøy. Som alle vet ville holdningene mot diskriminering vært uendelige dårligere stilt uten lover som arbeidsmiljøloven, kjønnslikestillingsloven, lov om etnisk diskriminering, partnerskapsloven og så videre.

Den foreslåtte loven mot sexkjøp er i seg selv et godt eksempel på hvordan politikere ønsker å endre holdninger ved hjelp av lovverket. Ved å forby sexkjøp, prøver regjeringen å gjøre synet på sexkjøp mer negativt blant befolkningen. Det blir dermed underlig at de samme politikerne ikke samtidig bruker loven til å forsøke å begrense de fordommene som mer enn noe annet nettopp tvinger de prostituerte til å fortsette som prostituerte.

Arbeidslivets absolutte motvilje mot å ansette tidligere prostituerte, er bare ett av mange uttrykk for den forakt og diskriminering prostituerte ofte utsettes for. I Oslo har flere kommet med påstander om hvordan prostituerte «forsøpler» gatebildet, mens norsk-afrikanske menn har truet med borgervern fordi afrikanske prostituerte gir andre svarte mennesker «dårlig image». I Bergen er det blitt en tradisjon blant russen å kaste egg og stein på prostituerte, og å skyte på dem med vannpistoler fylt med urin. Prostituertes fare for å bli utsatt for vold og trakassering er generelt mange ganger større enn det er for mennesker i andre deler av samfunnet.

At prostituerte er blant samfunnets mest diskriminerte og trakasserte grupper, er et faktum. Underlig nok, er ikke dette blitt reflektert i noe som helst diskrimineringsvern i loven.

Så lenge ingen går inn for å kriminalisere salg av sex, finnes det ikke noe grunnlag for å forskjellsbehandle prostituerte. Spørsmålet blir dermed, på hvilket grunnlag politikerne tillater arbeidslivet og andre å diskriminere prostituerte.

Menneskerettighetene forbyr alle former for diskriminering. Også prostituerte beskyttes av menneskerettighetene. Hvis ikke politikerne ønsker å beskytte prostituerte mot diskriminering, må de altså gi en saklig forklaring i henhold til menneskerettighetene på hvorfor akkurat denne gruppen skal utelates fra lovens diskrimineringsvern.

Om loven som vil forby kjøp av sex blir vedtatt, vil det helt klart bli vanskeligere å være prostituert i Norge. Dette er i seg selv et av målene for forbudet, siden forslaget bygger på en forestilling om at alle som selger sex er ofre. Men hvis alle prostituerte er ofre, hvorfor skal de så diskrimineres i arbeidslivet og ellers i samfunnet?

Så lenge det er lov å diskriminere prostituerte, er veien ut av prostitusjon effektivt stengt for de fleste. Dette kan umulig være målet for justisdepartementets nye lovforslag? Å forby diskriminering av prostituerte følger derimot av de samme forestillingene som disse politikerne legger til grunn for forbud mot sexkjøp.

Heller ikke politikerne som er mot forbudet mot sexkjøp, har noe ønske om å straffe prostituerte. Et av argumentene mot å forby sexkjøp, er nettopp at et slik lovforbud kan være med på å ytterligere stigmatisere en allerede utsatt samfunnsgruppe. At man vedtar en lov som vil være med på å begrense fordommer overfor prostituerte, vil følgelig være i overensstemmelse med også disse politikernes grunnleggende holdninger.

Når tilhengere og motstandere nå diskuterer forbud mot kjøp av sex, bør de derfor bruke anledningen til å sikre at prostituerte - samfunnsgruppen både lovtilhengere og -motstandere mener de vil beskytte - faktisk får en reell lovbeskyttelse mot diskriminering.