Løyndemål ved år null

Latin-Amerika er Kjartan Fløgstads kontinent framfor noe. Her øser han av sine kunnskaper om denne lokkende verdensdelen, skriver vår anmelder om denne utvidete utgaven av «Pampa Unión» fra 1995.

Under lesingen av Kjartan Fløgstads nye bok rinner dikterens parole oss usøkt i hu: «Nedad må jeg veien bryde/til jeg hører malmen lyde.»

Gruva er nemlig den lokalitet forfatteren hyppigst refererer til, både som metafor og som arbeidsplass. I en av tekstene forteller han om en nedstigning i en gruvegang som strekker seg fra den chilenske gruvebyen Lota, seks kilometer ut fra kysten, en kilometer under havets bunn. «Hvis eg nokon gong har vore ein djuptpløyande og djuptloddande forfattar,» bemerker Fløgstad (selv)ironisk. «Her er både Havet, Døden og Kjærleiken. Havet har vi over oss, og gruva er symbolsk knytta til vagina og inntrenging i det kvinnelege kjønnsorganet (...) Opphav, seksualitet, og død.»

Kunnskapsrikt

Fløgstad leter ikke etter det samme, men likevel kan han nok istemme med salig Ibsen: «Hammerslag på hammerslag/inntil livets siste dag./Ingen morgenstråle skinner/ingen håpets sol opprinner.» I «Sudamericana» rapporterer han nemlig fra et kontinent som sterkere enn andre har fått merke nyliberalismens herjinger - med voldsomt økende fattigdoms- og arbeidsledighetstall. Dette skyldes bl.a. at den ene gruvebedrift etter den andre er blitt avviklet. Fløgstad ser så sannelig ikke lyst på framtida. Både i Latin-Amerika og andre steder observerer han et industrisamfunn som har vendt tilbake til år null.

«Sudamericana» er en utvidet utgave av «Pampa Unión» fra 1995. Et titall nye tekster er føyd til, basert på inntrykk fra reiser foretatt etter den forrige utgivelsen. Latin-Amerika er Fløgstads kontinent framfor noe. Her ble han forløst som forfatter, befruktet av det han opplevde og de bøkene han leste. I tidenes løp har han vendt tilbake gjentatte ganger, og i disse to utgivelsene øser han av sine omfattende kunnskaper om denne lokkende verdensdelen. Til tider kan det nesten bli for mye av det gode, så fullpakket er tekstene med opplysninger om alt fra indiansk mytologi til diverse fotballags tilhørighetsforhold. Når disse reiseberetningene likevel må regnes som noe av det beste Fløgstad har skrevet mellom «Det 7. klima» og «Kron og mynt», skyldes det den slentrende, selvfølgelige måten han kombinerer reiserapporter med politisk analyse og kommentarer til egen og andres diktning på.

In persona

Som fiksjonsforfatter hører Fløgstad til dem som skjuler seg selv. Her møter vi ham in persona - på gater og streder, i tangobarer og på litterære kafeer, i gruveganger og hotellvestibyler, under havet og opp i fjellene, blant arbeidere og intellektuelle, med glass i hånd og svette på panna - alltid med et våkent blikk og et skarpt øre for det som rører seg omkring ham. Til Fløgstads mange fortjenester hører at han har bevart sin sosialistiske og marxistiske tilgang til virkeligheten tvers gjennom 80- og 90-årene. Som reisende kunne man kalle ham en politisk flanør, om det ikke var for den empatien han omfatter ofrene for den politiske undertrykkelsen og den globale kapitalismens herjinger med.

I «Sudamericana» går empati og fascinasjon opp i en høyere enhet. Avviklingen av industrisamfunnet de siste tjue åra har nok tært hardt på hans utviklingsoptimisme, men ikke fratatt ham troen på at folket igjen kan reise seg. I de nedlagte gruvenes ruiner møter han arbeidere som starter fra scratch, og i folkets sanger og religiøse ritualer, i tangobarene og på fotballbanen, ja, i selve det språket som unndrar seg herredømmets ideologiske diskurs, lytter han seg fram til et løyndemål som forteller sannheten og uttrykker protesten. Dette løyndemålet er, ved siden av gruva, den sentrale metaforen i disse reiseessayene.

Borepraksis

Her er ikke politikk og eksistens, myte og realitet skilt fra hverandre. Fløgstad har alltid apet med de forfattere som driver med eksistensielle dybdeboringer og er blinde for de materielle forholdene som setter den enkeltes eksistens på spill. Her ironiserer han på nytt over den selvopptattheten og følsomheten som gjerne er knyttet til denne formen for borepraksis.

«Kanskje eg burde få operert ein spegel inn i hjarta, eller eit optisk system med mange små, slik at alle kan sjå kva eg eigentleg føler, når eg opnar munnen (...).» Med det poetisk-malende begrepet løyndemål har han skapt et treffende ord for den motstandens estetikk som han fortsatt insisterer på, en estetikk som ikke er blind for de eksistensielle gruvegangene, men som ut fra sitt kollektive opphav kaster sitt dunkle lys både utenfra og innenfra, slik det f.eks. skjer i tangoen og fotballen som ifølge Fløgstad har det samme mytologiske opphav: «(...) både tangotekstane og kampsongene på tribunen nærmar seg det surrealistiske idealet der poesien er laga av alle: Vox populi, vox Dei.»

Fløgstad er kjent for (og sett ned på av enkelte for) sin hang til blødmer og ordspill. Her slipper han dem ut porsjonsvis og krydrer framstillingen med små underfundige perler av glitrende ordkunst som varmer ens hjerte. Som den skriftakrobatikeren han er, har han funnet det rette balansepunkt. Ikke minst av den grunn tåler hans latinamerikanske reiseessay en ny runde.