Lucia

Velvet Belly har laget sin beste plate til nå. Det sier ikke lite. Nevneverdig salgbare er de kanskje likevel ikke.

Velvet Bellys «The Landing» var ett av fjorårets pophøydepunkter, og fortsettelsen «Lucia» er ikke mindre betakende. Anne Marie Almedals stemme har vokst seg enda større, Erik Honorés produksjon er mer variert og rent musikalsk er sørlendingene langt dristigere. De åpenbare melodilinjene fra «The Landing» er tonet ned, noe som gjør at valget av singel nok var vanskelig. Det falt på lettbeinte «Easy», selvom Cranberries-pastisjen «Fast and Far Away» kanskje er mer umiddelbar. Viktigere for «Lucia»s styrke er imidlertid det voldsomme spennet, fra nærmest sjamanistiske «Oystercatcher» (som burde vart i åtte, ikke fire minutter) via den muligens Radka Toneff-inspirerte «Unreal» til tripp-hopp-tunge «Drift». Her er glimt av Tricky, av Fläskkvartetten og av Rainbirds. Alt er likevel umiskjennelig velvetsk. «Lucia» er like fantastisk som forventet.