Ludvig Hassels tusenårsskifte

Utdrag fra bokas første kapittel. Se video der Bjørnstad leser prologen høyt.

DEL 1

Den kvelden, en mørk desemberkveld i 1998, i Oslo by, Norges hovedstad, hadde førstekonservator Ludvig Hassel, fortsatt ansatt ved Nasjonalgalleriet, egentlig satt seg fore å skrive et brev til sin tidligere kone, førstekonservator Dagny Smith-Torgersen på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, "den gamle merra", som han i sine modigste stunder våget å kalle henne (selv om han hittil bare hadde mumlet det for sitt indre øre); ihvertfall var hun en kvinne som maktet å tyne hevnens giftige eliksir til siste dråpe, som visste mer om hans skyldfølelse enn han gjorde selv, og som derfor nok en gang hadde kommet med et for ham helt urimelig krav om penger, et "rettmessig bidrag", som hun kalte det, fordi hun mente at Ludvig Hassel, fem år etter det forferdelige bruddet og fire år etter skilsmissen, fortsatt hadde et overordnet ansvar for hennes liv, hennes materielle situasjon, kort sagt hennes ve og vel. Han mistenkte henne for å ha ny mann nå, men han ble ikke videre klok på det, og ingen, hverken barn, kolleger eller bekjente, ville sladre om hva Dagny Smith-Torgersen egentlig foretok seg om nettene. Hun påsto at hun hadde kommet ut og kjøre økonomisk, som hun sa, fordi "det minimum av forbruk jeg unner meg selv dessverre ennå ikke står i forhold til min beskjedne inntekt som enslig 13?tobarnsmor". Hun holdt seg ikke for god til nok en gang å skrive at hele hennes verden "var falt i grus" etter at hun hadde erfart sin ektemanns svik. Men Ludvig Hassel visste bedre. Dagny, hans en gang så kjære Dagny Smith-Torgersen, hadde i mange år hatt levevaner som kunne fått selv landets kvalitetsbevisste dronning til å sperre øynene opp, forholdene tatt i betraktning. Riktignok hadde hun på en pinefull og nærmest bevisst måte latt kroppen forfalle, slik Simone Signoret i sin tid også hadde gjort da hennes elskede Yves Montand begynte å flørte med hele verdens sexsymbol Marilyn Monroe, men samtidig kompenserte hun dette forfallet med en utvendighet som Ludvig Hassel aldri hadde sett maken til. Oslos vestkant hadde da også den siste tiden fått et stadig tyngre innslag av såkalte "studioer" for dameklær. Navn som Max Mara, Joseph og Kenzo blandet seg med de mest prominente navn fra interiørbutikkene, og Ludvig Hassel visste at Dagny Smith-Torgersen kjente dem alle. Helt siden barndommen hadde hun vært seg bevisst sin overklasse-bakgrunn. Dermed hadde hun også visse krav til levestandard som de færreste mennesker ville våge å drømme om, hvis de da ikke ved hjelp av egne penger kunne gjøre opp for seg. Dagny, tenkte Ludvig Hassel, hadde bare sjelden kunnet gjøre opp for seg, fordi hennes forbruk alltid hadde oversteget det hun selv hadde arvet eller klart å tjene. Allerede tidlig i deres forhold hadde Ludvig Hassel, til tross for at han kom fra den absolutt lavere middelklasse, måttet hjelpe henne med penger, både til utdannelsen som kunsthistoriker og til å finansiere det vinforbruket som ganske snart hadde akselerert. Ludvig Hassels svik og den etterfølgende, forferdelige skilsmissen var hendelser som Dagny Smith-Torgersen på en 14?forbausende effektiv måte hadde beriket seg på materielt, som om hver eneste tåre hun felte hadde sin helt eksakte pris som Ludvig Hassel eller trygdesystemet måtte betale for. Ja, tenkte han, Dagny hadde allerede samme året som hun ble skilt, sikret seg femti prosent uføretrygd. Til legen hadde hun sagt at "det er noe, her inne, i hodet", og som om det ikke var nok, hadde hun banket seg på brystet og sagt: "Og her inne, i hjertet, er det en stor sorg." Legen, den sympatiske, men etter Ludvig Hassels mening ganske forræderiske huslegen Magnus Skårdal, hadde trodd henne. Det var virkelig noe der inne i hodet på Dagny Smith-Torgersen. Sorgen inne i hjertet hadde han ikke kunnet gjøre noe med, men dette noe oppi hodet skulle hun sannelig hans hatt få trygd for. Samtidig klarte Dagny, på mirakuløst vis, å bevare stillingen som første-konservator, selv om hun ikke hadde gjort et nyttig slag på mange år, men slik var det jo i dette miljøet, tenkte Ludvig Hassel. Hun klarte å opprettholde lønnen fra Astrup Fearn-ley Museet, selv om den nå, naturlig nok, måtte utgjøre femti prosent den også. Et perfekt regnskap for henne, tenkte Ludvig Hassel opprørt. Femti prosent lønn. Femti prosent trygd, fordi Dagny Smith-Torgersen hadde noe der inne i hodet, som ikke engang var migrene, men visstnok noe langt verre, noe som hadde akselerert fra det tidspunktet Ludvig Hassel ble knepet på fersken til den dagen da skilsmissen var et faktum. Noe som vokste og presset fornuften hennes ut av sitt gode skinn. På den tiden ringte hun ham jevnlig midt på natten og skjelte ham ut etter noter. Så roet hun seg langsomt og ble en del av lønnsmottager- og trygdesystemet. Altså tilsammen hundre prosent. Likevel var det ikke nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ludvig Hassel satt med den klossete håndskriften sin og 15?merket at han ikke hadde full følelsesmessig kontroll, at han ikke fant balansen. På den ene siden ble det for mye for ham å tenke på hvordan Dagny nå gikk rundt med sine "hundre prosent" og var misfornøyd. På den annen side ville han for resten av sitt liv ha dårlig samvittighet. Han hadde gjort noe uopprettelig, og uansett hvor skilt de var, ville ingen av dem bli ferdig med fortiden. En gang hadde de elsket hverandre. En gang hadde de trodd det var mulig å utrette noe, å heve en himmel over sine liv. Noe av dette ønsket han, gjennom brevet, å formulere. Han ønsket, for kanskje tyvende gang, å be om unnskyldning for alt han hadde påført henne av fortredeligheter, samtidig som han ønsket å sette noen grenser, påpeke at hun tross alt alltid hadde hatt både økonomisk teft og et litt for høyt forbruk. Han var ingen pengemaskin, ønsket han å påpeke, hadde aldri vært det, og han satt nedsyltet i gjeld, av grunner som bare gjorde henne enda mer rasende, fordi det var en annen kvinne med i spillet. Ludvig Hassel satt og skrev og så hvor små og knotete bokstavene og argumentene ble. Hadde han bare kunnet skrive et slikt brev på pc, med den sedvanlige retorikken han brukte når han skulle skrive om malerier. Men Dagny Smith-Torgersen var ikke noe maleri. Hun var en kvinne som til og med, fra første stund, hadde tillatt seg å le av håndskriften hans. Den var da også sjokkerende hjelpeløs. Det var Dagny som i sin tid hadde utbrutt, etter å ha mottatt et kjærlighetsbrev fra ham som han hadde skrevet til henne fra São Paulo i forbindelse med Biennalen: "Åh, for en klossete håndskrift du har, Ludvig. Så barnslig, liksom." Hun hadde sagt det til ham på telefonen. Ordene hadde fløyet skjødesløst opp til en satellitt og ned på den andre siden av Atlanterhavet. Han hadde lyttet til 16?denne velkjente stemmen og følt seg tilintetgjort, fordi hun ikke med et ord hadde kommentert innholdet i brevet, der han følte at han hadde blottlagt seg fullstendig, slik en mann som ennå er forelsket i sin kone gjerne gjør når han er på sin første reise alene til en annen verdensdel, og kvinnen han fortsatt elsker sitter tilbake hjemme. Han hadde, sikkert litt naivt, ønsket å dele alle inntrykkene med henne; Rio, gatebarna, den opprørende favelaen, deretter São Paulo, som også var en røff by. Han hadde savnet henne i sengen, som samtalepartner ved utstillingen, over kaffen til frokosten, kort sagt, som sin kone. Han hadde savnet hennes entusiasme, hennes kunsthistoriske og menneskelige kunnskaper, hennes evne til å se, lenge før han selv hadde skjønt og sett. På den tiden var han på ingen måte noe bytte for unge kunsthistoriestudiner, aldrende galleristenker eller for luksusprostituerte. Nei, han hadde savnet henne, fordi hun var den kvinnen han elsket, og sendt brevet ekspress hjem til Norge. Men det eneste hun hadde sagt da han ringte (hun ringte aldri ham på den tiden), var at han hadde en barnslig og uferdig håndskrift. Javel, tenkte Ludvig Hassel, mange år senere, det var virkelig en barnslig og uferdig håndskrift, egnet til å synliggjøre en svak karakter, avsløre en mann som ikke hadde noen reell kjerne, men som ennå ikke hadde gitt opp tanken på å få en. Og kanskje det var da han aldri så lite hadde begynt å slutte å elske henne. Kanskje det var under denne telefonsamtalen han første gang, til sin overraskelse, hadde merket at han hadde et sinne i seg, rettet mot Dagny Smith-Torgersen, som han så langt hadde dyrket på alle måter, overbevist fra første stund om at hun var et geni, et høyere, nesten guddommelig vesen. Kanskje det var da han første gang tenkte på henne 17?som en kjedelig, bortskjemt person, et menneske som egentlig hadde opplevet ganske lite i sitt liv, som til et visst tidspunkt hadde hatt masse penger, takket være sin far, Farsund-rederen. Hun var et menneske som ennå ikke var stemt for å møte gatebarna i Rio. Riktignok hadde hun av forskjellige grunner ønsket å være med på den turen til Brasil, men hun hadde ikke fått fri fra Oslo Bymuseum, hvor hun arbeidet den gangen. Og der, i São Paulo, tenkte Ludvig Hassel at han hadde savnet henne, så langt, på turen, men han savnet henne mindre etter at hun hadde sagt at han hadde en barnslig og uferdig håndskrift. Allerede samme kveld hadde han da også havnet sammen med en ung kunststudent fra Florida; og han hadde forført henne halvhjertet og skyldbetynget innimellom alle hennes hysteriske og nokså amerikanske betraktninger om den tysk-franske billedhuggeren Hans Arp, om hans nonfigurative skulpturer med avrundede masser.

Han hadde angret forbausende lite etterpå, ihvertfall ikke før han kom hjem til Norge igjen. Og den episoden, tenkte han nå, sa kanskje mer om Dagny Smith-Torgersens forhold til Ludvig Hassel enn omvendt.

Men straks han igjen så sin egen håndskrift, merket han at han mistet selvtilliten. Han hadde ønsket å komme i siget med hensyn til de infamitetene han lett kunne bruke når han uttalte seg i kunsthistorisk sammenheng. Han var jo kjent for å være arrogant i fagmiljøene. Men Dagny Smith-Torgersen kjente ham bedre, og med en slik håndskrift ville han aldri klare å fremstå som arrogant. Det var rett og slett en hjelpeløs, uferdig og barnslig håndskrift, og Dagny hadde våget å påpeke det, etter at han hadde blottlagt seg med et kjærlig-hetsbrev. Hva ville hun nå si, når han ønsket å mane henne til 18?økonomisk besinnelse? Selvsagt hadde han kunnet skrive et slikt brev på pc, men Dagny Smith-Torgersen ville aldri tolerert det. En skipsrederdatter fra Farsund ville aldri godtatt at en tidligere ektemann henvendte seg i et privat brev ved hjelp av en maskin. Det hadde hun sagt så mange ganger opp gjennom årene at Ludvig Hassel visste at han, i sin skriftlige kommunikasjon med henne, måtte bruke venstrehånden sin, ja venstrehånden sin! - for han var jo keivhendt, en person som der hjemme i Arendal var blitt truet med de skrekkeligste straffeforfølgelser for sin skavank, og som allikevel aldri hadde klart å bruke høyre hånd. Derfor satt han nå i sin standsmessige, men etterhvert også noe forfalne ungkarsleilighet i Odins gate og strevet med å opparbeide seg tilstrekkelig selvtillit til å kunne skrive "din gamle merr" på papiret. Han visste at det ville være en enorm lettelse for ham å få ut all den aggresjonen han tross alt hadde samlet opp i løpet av disse årene. Han ville kjent det som en befrielse å kalle henne både "hore" og "luksusprostituert". Men med en så ubehjelpelig håndskrift ville det bare virke infantilt.

Ludvig Hassel satt og slet både med valget av formuleringer og med håndskriften. Han hadde allerede skrevet flere utkast, noen av dem i tilnærmet skjønnskrift, men det så bare komplett latterlig ut. Han lengtet etter å komme i gang med de infamitetene han kunne bruke på de fleste andre mennesker, men i tilfellet Dagny Smith-Torgersen gikk det bare ikke, uansett hvor urimelig han følte at hun nå, gjennom fem års fraskilt "lidelse", var blitt. Han satt der og ønsket å minne henne om det brevet fra São Paulo, hennes følelsesløshet den gangen. Han ønsket å gi henne, tross alt, litt av skylden for at samlivet deres så ettertrykkelig var blitt kjørt i grøfta. Men 19?ordene knotet seg til på papiret, han sølte til og med blekk fra den fine Mont Blanc-pennen han hadde fått av kollegene sine på femtiårsdagen. Han var førstekonservator på Nasjonalgalleriet, og så kunne han ikke engang skrive et håndskrevet brev, tenkte han forferdet. Han prøvde seg på formuleringer som: "Tenk da litt på min situasjon, Dagny", eller "Må du virkelig bruke så mye penger når situasjonen er som den er". Men det klang hult i hodet hans, og det så fryktelig ut på papiret, med de knudrete, hjelpeløse bokstavene. Han visste dessuten for mye om henne, hvordan hennes neddopede hverdager gled avgårde gjennom tiden, hvordan hun på et tidspunkt hadde mistet meningen med livet, og dette perspektivet skremte ham. Men hadde hun mistet denne meningen med livet før eller etter at samlivet hadde gått i stå? Dagny hadde jo aldri, tenkte Ludvig Hassel, vært en kvinne som sto midt i livet. Det var som om hun i alle disse årene hadde følt noe som tynget, savnet av noe ukjent; en diffus, men samtidig sterk lengsel. Den samme som han selv hadde følt! Lengselen etter en følelse, en følelse av å være levende. Ja, tenkte Ludvig Hassel, kanskje var det dette han skulle skrive til henne isteden; om savnet de kanskje begge hadde følt da de var sammen. Han senket nok en gang pennen forventningsfullt, som et barn, mot papiret.

I samme øyeblikk ringte det på døren.