Ludvig Holberg - et tvilstilfelle

Hva kan vi lære av Ludvig Holberg ? Å tvile - og å møte oss selv med en latter, skriver Øystein Rottem. Han har fulgt vårens Holberg-jubileum i Danmark.

SORØ (Dagbladet): En grå ettermiddag på Sorø Akademi på Vest-Sjælland. Det blåser surt, men folk møter opp, fastboende, tilreisende, dansker, nordmenn. Sorø klosterkirke er fylt til siste plass.

Anledningen: Det er 28. januar, 250-årsdagen for Ludvig Holbergs død. Og her, i denne kirken, hviler Holbergs avsjelede legeme.

SLIK BLE DENNE VÅRENS

Holberg-jubileum innledet for snart tre måneder siden. Denne helga avsluttes det med konferansen «Tvivl», et Holberg-inspirert arrangement på Schæffergården utenfor København. Den tredagers mønstringen er tverrfaglig og retter seg mot mennesker som interesserer seg for og lever av å arbeide med mennesker og grunnleggende menneskelige tilstander.

Ludvig Holberg viste i sin tid hvor mye man kan vinne på å stille spørsmål og tvile på fastlåste livsverdier. Dette skal utdypes og diskuteres av blant andre norske deltakere som Finn Skårderud, Sigrun Slapgard, Lars F. H. Svendsen og Inga Marte Thorkildsen.

TILBAKE TIL

Sorø klosterkirke. Her er også bisp Absalon, Københavns grunnlegger, stedt til hvile. Den døde Holberg befinner seg altså i godt selskap. Danskene har visst å sette pris på ham.

Men Holberg har selv hatt en finger med i spillet. Han eide to gods like i nærheten, og ungkaren Holberg testamenterte dem til Akademiet. Som takk tilbød de at donatoren skulle få sitt siste hvilested i klosterkirken.

28. januar sto følgende notis i Kiøbenhavnske Danske Post-Tidender: «Udi sidst afvigte Nat Klokka 1 Slet blev vores store og udødelige her. Baron Ludvig Holberg, efter en langvarig Svaghed, ved den timmelige Død i hans Alders 70 Aar, til ubodelig Forliis for Videnskaberne, bortfaldet fra denne Verden.»

Sju dager seinere ble den døde overført til Vor Frue kirke i København i påvente av at begravelseskammeret på Sorø skulle stå parat. Hit ble kista brakt i slutten av desember 1754.

Og her, foran den, er det vi står, dansker og nordmenn om hverandre, mens den norske ambassadøren og representanter for Sorø Akademi og for museet på Holbergs gård, Tersløse, legger ned kranser foran den ruvende sarkofagen.

Etterpå er det musikk av et barokkensemble fra Bergen og taler av en museumsinspektør, en jusprofessor og en dr.philos. i litteratur. Her opptrer selvsagt også en prest, og hun introduserer en kjent Petter Dass-salme for forsamlingen. Alle kan tale med, for Holberg beveget seg over så store kunnskapsområder at enhver kan skaffe seg en aksje i hans ettermæle. Han var ubegripelig lærd. Han var en polyhistor som ikke har kjent sin make. Men så kastet han ikke tida vekk på fjas. Det sies at han hadde et avklart forhold til sitt arbeid. Han arbeidet hele tida.

VILLE HOVEDPERSONEN SELV

satt pris på vårens markering? Antakelig, men ikke sikkert. Holberg var ikke noe selskapsmenneske, han var måteholden med det meste, og hadde ikke særlig sans for pomp og prakt. Men han takket ikke nei til æresbevisninger, og takket være sine gods ble han opphøyd til baron, så vidt jeg vet som den eneste i norsk litteratur, og barontittelen hadde han det slett ikke dårlig med.

At høytideligheten fant sted i en kirke, ville han heller ikke hatt noe imot. Han var opplysningsmann, men ikke ateist. Han var en tviler, men samtidig en troende. En kvinnelig prest ville han sikkert heller ikke takket nei til. For sin tid var han radikal i synet på kvinners deltakelse i det offentlige liv.

Det hefter en høy grad av tvil ved Holbergs navn. Ett er spørsmålet om han var norsk eller dansk. Det salomoniske svar på dette spørsmål ville være å kalle ham en norskfødt, dansk forfatter. Noe annet og viktigere er at han selv satte tvilen på dagsordenen - som menneske, som filosof, som forfatter. Han var et barn av opplysningstida og den første frie ånd i Norden. Han trakk gamle dogmer og etablerte sannheter i tvil. Han lot seg utfordre av nye tanker og ideer. Det er i møtet med disse at gnistene slår i hans omfangsrike forfatterskapL

EN TVILER, MEN OGSÅ

en troende. I Holbergs tilfelle gikk ikke grensen mellom tvil og tro, men mellom tvil og tro på den ene side og skråsikkerhet på den annen. Han rådet folk til å bruke fornuften som rettesnor, men mente ikke at man skulle legge følelsene på is. I ett og alt søkte han den gylne middelvei. Alle former for fanatisme var ham en vederstyggelighet. Hadde han levd i dag, ville han nok latt sine sarkasmer hagle nedover enhver fundamentalist, enten han heter bin Laden eller Bush. Petitesser hadde han heller ingen sans for. Både kvinner som krever å få lov til å gå med tørkle, og de som tvinger dem til å la være, ville han nok ha et skjevt smil til overs for. I det hele ville nok den frisinnede Holberg ha vært en god mann å ha i de stridigheter som pågår mellom kulturer og sivilisasjoner i dag.

ALVORSMANN ELLER

humorist? Relativist eller moralist? Som i alt annet som vedrører Holberg, er det heller ikke her tale om et enten/eller, men om et både/og. «Moralist» er for de fleste et skjellsord. På sitt vis var Holberg en moralist, men også på dette punkt lot han tvilen komme «tiltalte» til gode. Han var en moralist i den betydning at han reflekterte «vitenskapelig» over de menneskelige «mores» (seder og skikker) og betraktet disse med et uhøytidelig blikk - især i komediene.

Som det heter moraliserte han skjemtsomt. Han ga råd, han skilte mellom rett og galt, men han gjorde det med et skrått blikk - også på seg selv. Således skriver lesehesten Holberg et sted at slik noen kan bli blinde av for meget syn, kan andre ble sløve av for meget lesning. I Sorø kirke hevdet Holberg-eksperten Erik A. Nielsen at ingen hadde gjort så mye for å gjøre det danske folk mer moralsk enn Holberg. Og han føyde til at man kan trekke den lærdom ut av Holbergs skrifter at aldri skal du bli mer moralsk enn at den første du moraliserer over er deg selv.

VI KUNNE FØYE TIL:

Holberg lærte oss til å le av oss selv. For ham var livet for alvorlig til at vi ikke bør le av det. Å se sine egne svakheter og dårskaper med latter i blikket, faller sjelden lett. En bedre oppdragelse til sann moral enn å lære menneskene å le, kan man vanskelig forestille seg. Men det var nettopp det Holberg gjorde.

Kanskje det er på dette punkt vi kan lære mest av ham i dag? Kanskje er det her han har satt sine dypeste spor? Som advokat for tvilens og latterens uunnværlig betydning for moralen.

FORTSATT AKTUELL: Ludvig Holberg (1684- 1754) fornyet både dramaet og essaysjangeren. Hans sans for humor, hans holdninger og hans kritiske sans lever i beste velgående. Her står han sammen med sine komediefigurer Henrik og Pernille foran Nationaltheatret i Oslo.