VELLYKKET: En flyvinge eller et seil har lagt seg til rette ytterst på Tjuvholmen, til glede for kunstkjennere, arkitekturelskere, turgåere, solturister og badegjester. (Foto: Nic Lehoux)
VELLYKKET: En flyvinge eller et seil har lagt seg til rette ytterst på Tjuvholmen, til glede for kunstkjennere, arkitekturelskere, turgåere, solturister og badegjester. (Foto: Nic Lehoux)Vis mer

Luft under vingen

Vi kan bare håpe at Oslo fortjener flere bygg som det Renzo Piano har gitt oss ytterst på Tjuvholmen.

ARKITEKTUR: Alle ringer Renzo Piano. Hvis man klør i pengepungen etter å bygge et museum, er italieneren den første man ringer. Derfor svarer han stort sett nei. Av femti forespørsler, avviser han førtini. Men frierne lar seg ikke avskrekke. Piano har sagt ja til rundt to dusin museumsbyggere og mange håper å bli den neste. Hvorfor takket han ja til invitasjonen fra brødrene Selvaag? Hvor lå utfordringen? Hva var det som fikk ham til å velge et museum på Tjuvholmen som sitt første oppdrag i Skandinavia? Ifølge ham selv skyldes det hobbyen. Piano er en lidenskapelig seiler og har bygget sin egen seilbåt. Han kommer fra havnebyen Genova og liker seg ved havet. Ikke til å undres over at Oslo havn virket forlokkende, her kunne han boltre seg i maritime ideer og påfunn. Det ville vært særdeles eurosnobbete av ham å si nei.

Resten synes å ha vært problemfri seilas i frisk bris. Brødrene Selvaag likte Piano, Piano likte planene. Selvaag likte Louisiana, det idyllisk beliggende museet utenfor København. Piano skulle skape et norsk Louisiana. Selvaag kjøpte Pianos seilbåt, laget i to eksemplarer og alle var godt forlikt. Så fant man ut at Astrup Fearnley behøvde større lokaler og ikke hadde noe imot å flytte den blytunge samlingen fra Grev Wedels plass til bilfrie, idylliske omgivelser på en holme i forlengelsen av Aker Brygge. Slett ikke. Renzo Piano blir gjerne hyllet for sin manglende stil. Du kjenner ofte ikke igjen byggene hans på bestemte former eller særpreget behandling av materialer. Man snakker gjerne om hvor flink han er til å føye seg etter omgivelsene, men det sier man om en rekke arkitekter, så når «alle» ringer Piano, er det fordi han er bedre på dette enn de fleste. Her er noen av de flatterende adjektivene som brukes om Pianos museer: elegant, stille, nedtonet, kontemplativ, behersket, lys, transparent, enkel, flyktig, perfeksjonert. Kritikeren Paul Goldbergers skriver om italienerens «quiet assertiveness», som kan oversettes med «stillferdig selvsikkerhet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel, på tross av tre tiår med behersket eleganse, er Piano fortsatt mest kjent for sin «debut», som han skapte i kompaniskap med Richard Rogers: Pompidou-senteret er blitt et av den franske hovedstadens landemerker, men er likefullt en buksprettet bygning med innvollene hengende til allmenn forlystelse. Spennende og funksjonelt, men ikke stillferdig. Sett i lys av Pianos seinere arbeid, er Pompidou en ungdommelig rampestrek (han var 35 da de vant konkurransen).

Hva har han så funnet på denne gangen? Sett ovenfra minner det nye Astrup Fearnley-museet definitivt om et seil. Et liggende seil som noen har snittet med skalpell og linjal. Eller like gjerne vingen på et passasjerfly. Begge deler passer godt med Pianos uttalte og livslange ønske om å ville oppheve tyngdekraften, få byggene til å sveve eller flyte. På bakkeplan, sett fra skulpturparken, går tankene i retning av en grasiøs idrettshall. Forflytter man seg til kanalen mellom byggene og står midt under seilet, minner hvelvingen fortsatt om en arena der taket kan skyves til side, eventuelt et skipsverft. Man kan spinne seg vill i jakten på passende metaforer, men luftig er det. En ekstra hvelving under himmelen. Men det er naturlig nok de maritime assosiasjonene som har betydd mest for arkitekten. Museet er omgitt av vann, delt i to av vann og har utsikt mot havn og fjord. Tidlig i prosessen var Piano inspirert av røde hus i norske vinterlandskap og fantaserte om et tak i rødbeiset furu. I stedet ble det glass på toppen og fasader i osp som vil gråne over tid. Mer naust enn låve. Et klokt valg.

NATURLIG LYS: Huang Yong Pings «Colosseum» (2007) er midtpunktet under glasstaket i den delen av museet som skal huse temporære utstillinger.Foto: NTB scanpix
NATURLIG LYS: Huang Yong Pings «Colosseum» (2007) er midtpunktet under glasstaket i den delen av museet som skal huse temporære utstillinger.Foto: NTB scanpix Vis mer

Det er alltid en utfordring å tilpasse seg omgivelsene, men denne gangen må det ha vært en utfordring for Piano å skulle leve opp til omgivelsene. Og da tenker jeg ikke på leilighetskompleksene, monumentene over Norges svulmende private velstand, med deres gullbelagte prislapper (og dokumenterte håndverksmessige mangler). Nei, jeg tenker på den funklende sjøen, lange solskinnsdager, ingen biler, ingen gjennomgang, bare mennesker, fjord og utsikt. Løsningen er blitt et bygningskompleks som åpner seg i alle retninger. Kommer man gående fra Aker Brygge, danner byggene en innbydende bue som ramme rundt fjordenutsikten. Tar du så til venstre mot skulpturparken, Astrup Fearnleys publikumsflørtende svar på operataket i Bjørvika, kan du gå barbeint over gresset og ut på den gruslagte stranda, der lekende barn og fornøyde gjess kan få deg til å tenke at dette stedet er nesten irriterende vellykket, en generøs gave til byen. Tar du i stedet til høyre og opp den lille bakken til Albert Nordengens plass, kan du sitte i trappa og se tvers gjennom museet mot Akershus festning. Går du deretter over kanalen, kan du kjenne på stålstagene som støtter deler av glasstaket og understreker det maritime.

Her er det trolig på sin plass med en avklaring. Det er ikke slik at Astrup Fearnley okkuperer hele herligheten under det tredelte glasstaket. Den største biten, den som vender mot land i fem etasjer, er fylt med oljelandets høyest gasjerte forretningsadvokater (og vil muligens bli hetende Piano-BA-HR på folkemunne). I det minste bygget vil den permanente samlingen stå, mens bygget som vender ut mot parken vil bli brukt til temporære utstillinger. Sånn omtrent. 13 rom av ulik størrelse utgjør totalt 4200 kvadratmeter, mer enn en dobling fra de gamle lokalene i Dronningens gate. Rommene er svært forskjellige av størrelse og form. Mye av den permanente samlingen stilles ut i underetasjen, men både «Michael Jackson and Bubbles» og Anselm Kiefers blybøker får dagslys og fjordgløtt mot øyene. Det er likevel først når du kommer over i hovedbygget at følelsen av luftighet også gir seg til kjenne på innsida av veggene. Inngangspartiet er dekket av glass og opphever, som man pleier å si, skillet mellom inne og ute. Går du inn det største galleriet, åpenbarer glasstaket seg i all sin krumme, «rutete» prakt.

Så kommer det store spørsmålet: Overskygges kunsten av arkitekturen? Dette er en gammel debatt som handler om at mange museumsdirektører rundt i verden har måttet slåss mot sine bygg og mot arkitekter som vil gjøre selve museet til kunst og ikke har maktet å finne balansen. Har Renzo Piano laget et prangende museum som vil bringe kuratorer i kne og direktører til fortvilelse? Foreløpig kan vi bare vurdere dette ut fra den permanente samlingen, som fram til februar fyller hele museet, men jeg tviler på at dette vil bli sett på som «vanskelige» rom. I så fall har Renzo Piano gjort en dårlig jobb og er det noe den milde genoveseren er kjent for, så er det å balansere ønsket om et signalbygg som synes i landskapet (og turistbrosjyrene) med behovet for et fleksibelt bygg som kan tilpasses ulike typer kunst. Det er derfor man velger Piano, han gjør alle fornøyd: museumsdirektører, kuratorer, besøkende, eiere, lokalpolitikere, byens innbyggere - og seg selv. Alle ringer Piano. Og det vil de fortsette med etter Tjuvholmen.

MARITIMT: Har du tilgang på kajakk eller robåt, kan du padle langs kanalen som deler det nye Astrup Fearnley-museet i to. Veggene er kledd i grånende osp og bjelkene i limtre holdes oppe av stag formet som seilmaster. Foto: Nic Lehoux.
MARITIMT: Har du tilgang på kajakk eller robåt, kan du padle langs kanalen som deler det nye Astrup Fearnley-museet i to. Veggene er kledd i grånende osp og bjelkene i limtre holdes oppe av stag formet som seilmaster. Foto: Nic Lehoux. Vis mer