Lufta er for Ali

Norges morsomste pakkis er på veien. Watch out.

- HVORFOR KALLER DU DEG ALI?

- Kaller meg Ali?

- Ja, er det ikke etternavnet ditt? Hele familien din heter jo Ali?

- Jo. Det er en fordi... Det var egentlig sånn at.... Det er en veldig lang historie.

DEN LANGE OG PÅFALLENDE friserte komikeren Zahid Ali sitter rastløst innerst i en krok på Café con Bar på Grønland i Oslo. Han har klargjort bilen sin til tidenes lengste stand up-turné. Han skal gjøre 70 jobber uten én dags pause, og i kveld setter han seg bak rattet med kurs for Sogndal. Det hele skal ende i Finnmark. Ja, i Finnmark.

- Jeg het opprinnelig ikke Zahid Ali, sier Zahid Ali brydd.

- Jeg het Siad Ali. Helt til jeg var ti.

- Hva skjedde?

- Jeg likte navnet mitt godt. Jeg fikk kallenavn og greier, akkurat sånn som de andre. En het Roffa, en het Benny, og jeg het Skliad. Jeg var på en måte med i gjengen.

- Men så?

- Så en dag var faren min innom moskeen på Grønland. Der var det en som spurte hva sønnen hans het.

«Siad», sa fatter\'n. «Siad!!? Vet du ikke at Siad var en av de største forbryterne i Islams historie?» «Å», sa fatter\'n.

«Siad drepte en av profetene! Det er som å kalle sønnen sin Quisling!» «Må jeg gi gutten nytt navn da?» spurte fatter\'n. Så da blei det Zahid Ali. Og siden Ali er lettere enn Zahid, så blei det Ali.

Zahid Ali setter seg tilbake. Han gnir seg i skjegget på haka.

ALI BLE FØDT på Sandaker i Oslo og vokste opp på Nordstrand. Han var i en fire-femårsperiode med i den notorisk kriminelle B-gjengen, og faktisk påberoper han seg æren for å ha funnet på navnet. Alis barndomsvenn og nærmeste nabo sitter inne for Tøyen-drapet, og Ali har gjennom åra vært med på både det ene og det andre og hatt atskillige politinever opp i endetarmen. I en periode hadde Ali og vennene hans regelmessige slåsskamper med de beryktede nynazistene på Nordstrand. De ringte hverandre i ren kjedsomhet og spurte om de kunne tenke seg å slåss litt en dag, skal vi si torsdag, passer det? Og så gikk det noen neser og noen tenner. Ali var god i norsk sammenliknet med en del av de andre og fikk rollen som tolk. «Vi skal banke dere gule og blå!» sa motstanderen. «Hæ?» sa Alis venner. «Han prøver å si at han er i ferd med å banke dritten ut av dere», forklarte Ali. «Å», sa Alis venner. Men det ble vanskelig å kombinere revyvirksomhet og gjengkriminalitet; man kunne liksom ikke fortelle utdrag fra sketsjer når du sto i et portrom på Grønland og ble truet på livet. Så Ali dro i militæret. Og så på folkehøyskole. Og så, etter en kort karriere som telefonselger, begynte han som komiker. Du har sett ham på Metropol TV og blant nissene på låven, og nå skal han altså overalt.

- Hva synes foreldrene dine om at du er komiker?

- «Nei, fy faen», sa fatter\'n.

- Banner han?

- Ja, pakistanere banner mye. De er jo bønder alle sammen, vet du. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke de fortsetter med det når de kommer hit, det er jo landbruk de kan, men, hvor var jeg, dette var en avsporing.

- Ja, helt klart.

- Jo. Fatter\'n. «Faen», sa fatter\'n. «Her reiser vi helt fra Pakistan til Norge for å jobbe! Folk jobber og sliter, noen studerer medisin, andre blir jurister eller ingeniører, og hva blir du? Jo, du blir klovn!»

- Krever han at du slutter?

- Nei, det er greit nå. I begynnelsen kom han og så på. Han hadde en del forslag til vitser og sånn. De var ikke så morsomme. «Er det bare kukk og fitte og balle man lager vitser om i Norge?» sa fatter\'n.

TELEFONEN RINGER. Det er Alis far. Ali snakker vekselvis på urdu og norsk. Han sier «rørlegger» og «en måneds ventetid» og «jeg har ringt», og så en god del som det ikke er mulig å forstå. Det dreier seg om vasken på badet i Alis leilighet. Den har falt ned. Alis far har jobbet tjue år på såpefabrikk og er, etter Alis oppfatning, sykelig opptatt av reinhold. Vasken må opp. Fort. Ikke om en måned. Ali legger på. Han puster tungt.

- Her en dag var jeg ute en tur og drakk kaffe, sier han.

- Da jeg kom hjem, var det helt klinisk reint i leiligheten min. På kjøkkenbordet lå det en lapp fra fatter\'n. HOLD KJØKKEN ALLTID REIN! sto det. Så ringte jeg for å takke for hjelpen, og da sa han bare «hold kjøkken alltid rein!» Så la han på. Mora mi er like ille. Hun jobber på gamlehjem. Det har gått til hodet på dem begge to. Med jevne mellomrom får jeg bare en tekstmelding hvor det står: «Vi er på vei!»

DET ER KANSKJE DERFOR han ser så ordentlig ut. Ali må trimme skjegget, sier han. Han skal spille inn kortfilm i dag og ha forestilling i morgen, i Sogndal, og da kan det ikke være uorden i skjegget. Han lener seg tilbake under et hvitt forkle hos Beirut Frisør i Grønlandsleiret.

- Folk ringer meg hele tida vet du, sier han.

- De ringer fra Redaksjon 21 hvis det har skjedd et drap hvor innvandrere er involvert. Og hvis politiske partier skal ha seminar, vil de at jeg skal holde foredrag. Høyre, RV, hva som helst. For et par år siden ringte de fra moskeen på Grønland og spurte om jeg kunne holde et foredrag om Pakistans historie. Jeg er jo så god til å kommunisere, sa de. Og for ei uke siden ringte de fra Hotel Cæsar og sa de kunne tilby meg en meg en feit rolle.

- Som hva da?

- Jeg ba dem sende meg manus. «Det er enkelt», sa de. «Søstra di skal gifte seg, og du skal skyte han som søstra de skal gifte seg med». «Er det er alt?» spurte jeg. «Ja, det er alt», sa de. Jeg takket nei. Men det var jo hyggelig å bli spurt.

- BURDE DU IKKE VÆRT litt mer politisk?

- Det er jo folk som mener det. Pakistanere kommer bort og sier at jeg må bruke posisjonen min og si at dette med æresdrap er et problem, men ikke et så stort problem som media skal ha det til, og at det er somaliere som driver med omskjæring av jenter; ikke pakistanere; pakistanere omskjærer bare gutter. Sånne ting. Men jeg vil bare at folk skal ha det moro. Jeg har ikke lyst til plutselig å avbryte og holde appeller for Benjamin Hermansen. Det er ikke min greie.

- Hvor var du da Shabana Rehman ledet toget mot æresdrap, da?

- Hm. Jeg husker ikke. På Tusenfryd, kanskje. Jeg fikk en tekstmelding fra henne, men så greide jeg å slette den, og jeg fikk ikke med meg når og hvor det var før jeg leste om det i avisa. Men jeg gikk i Nok er nok-toget.

- Nok er nok-toget?

- Ja. Jeg fikk en sånn tung, uhåndterlig banner av Shabana. Jeg gikk bakerst i toget og ropte «nok er nok» og følte meg utrolig dum. Jeg var livredd for at det skulle komme journalister bort og stille spørsmål. «Hvorfor er det nok, Zahid Ali?» «Nei, altså, nok er nok fordi Shabana sier at nok er nok, og vi er jo gode venner og jeg stoler på henne». Hehe.

- DERE ER GODE VENNER?

- Ja da. Vi har vokst opp sammen. Jeg ble faktisk tatt for å være Shabana Rehman en gang.

- Ja?

- I en lokalradio i Ålesund for et drøyt år siden. «Og i studio i dag har vi Shamila Rehman», sa radiomannen. Jeg skjønte ikke hva han mente med en gang. «Kan vi vente at du tar av deg klærne og maler det norske flagget på kroppen i kveld, Shamila?»

Ali ler. Frisøren fra Beirut gnir voks i skjegget hans. Frisørens kone sitter ved siden av med et barn på armen og ler. Ali fortsetter:

- «Du tenker på Shabana Rehman», sa jeg. «Ja, unnskyld! Shabana Rehman heter du, ikke Shamila! Jeg beklager. Men hvordan blir det, Shabana? Du kastet jo klærne i Dagbladet, kan vi risikere å se deg naken i kveld også?»

ALI DEN STORE: I dag legger stand-up komikeren Zahid Ali ut på tidenes stand up-turné. Han skal kjøre Norge på kryss og på tvers og på langs - og gjøre 70 jobber - for å spre sitt glade budskap.