Luftig som en drage

Melodramatisk roman som reddes av de mange «virkelige» hendelsene - og kanskje også typene - boka nærer seg av.

BOK: For dem av oss som er blitt helt sløve av Bushs massive oljehungrige anti-Irak propaganda: Det var altså i de afghanske fjellene - IKKE i Irak - at Osama bin Laden gjemte seg etter 11. september. Da «ordnet» amerikanerne opp i dette lille krigsherjede landet, som vi nå nesten ikke hører et pip om (annet enn at Seierstads herostratisk berømte bokhandler ikke slipper inn i Norge). Men så kommer det som hevdes å være den første engelskspråklige romanen skrevet av en afghaner. En roman som spenner fra kongedømme Afghanistan i begynnelsen av syttiåra, fram til i dag.

Skjebnetungt

Boka har fått en like eventyrlig mottakelse som Seierstads fiksjonsdokumentar. Men som så ofte med såkalte bestselgere, så er det ikke kritikerne (mottakelsen fra dem har heller vært litt kjølig), men leserne, som har omfavnet boka. «Drageløperen» har da også alle bestselgeres litt tvilsomme litterære kvaliteter: et visst melodramatisk preg, sentimentalitet, skjebnetunge temaer som skyld, soning, kjærlighet og hevn. Ikke minst umulige «tilfeldigheter», og et språk som vel er mer overtydelig enn litterært oppsiktsvekkende. At Taliban framstilles som grusomme, pedofile fanatikere er vel heller ingen ulempe i USA.

Herskerfolk

Khaled Hosseini er født i Kabul i 1965, men i 1980 fikk han og familien politisk asyl i USA. Dette i likhet med fortelleren og antihelten i boka, Amir. Vi møter ham i 2001 og boka er en slags gjenerindring av livet hans - av gutteåra i Kabul med en rik, men fjern far, helteskikkelsen Baba. Baba er ekte pashtuner; Afghanistans sunnimuslimske herskerfolk hvis trekk er stolthet, mot, arroganse og en krigersk brutalitet. Amirs fortrolige er tjenergutten Hassan med hareskår og mongolske trekk. Han er en modig, men underdanig hazar; Afghanistans undertrykte «jøder» som ble massakrert av Talibene. Tittelen er hentet fra afghanernes tradisjonsrike dragekonkurranser. Som tolvåring vinner antihelten en slik ved hjelp av Hassan. Etterpå skjer et grusomt overgrep mot Hassan der Amir er for feig til å bryte inn. Det er denne hendelsen som kommer til å forfølge Amir resten av livet. Amirs videre skjebne kommer også til å løpe parallelt med utviklingen i Afghanistan. I 1973 blir kongen avsatt, og starter en prosess som ender med at russerne i 1978 invaderer det lille landet. Amir flykter med sin far til USA. Ti år seinere vender han tilbake for å gjøre «bot» for sine synder mot Hassan, som viser seg å ha et langt sterkere skjebnebånd til Amir enn han trodde.

Svigerfar

Det aller beste i denne boka er de mange konkrete hendelsene, dessuten visse av persontegningene, som overbeviser gjennom sin detaljerte virkelighetsnærhet. Barndomskildringen fra Kabul med sine klare erindringsbilder er sterke. Beskrivelsen av Baba i USA, den stolte pashtuner som ender som bensinstasjonshjelper. Og som raser da de krever identitetskort på en sjekk hos den faste dagligvarehandleren, mens det i Kabul var nok med noen snitt for hver handel i en avbrukket grein som ble talt opp og betalt hver måned. Eller også portrettet av Amirs seinere svigerfar. En utfattig general som lever av sosialhjelp i USA, mens han hver dag tar på seg sin grå dress, trekker opp lommeuret, og venter. Venter på at monarkiet skal gjeninnføres så han kan vende tilbake til sitt Afghanistan.

Livredd

Det er vanskelig ikke å rystes av bokas siste del fra Talibenes Kabul. Grushauger og tiggere. En av dem en tidligere høyskolelærer i sufisme som nå er livredd for å møte en ung talib i øynene. Hengte lik i gatene, fotballkamper som åpner med offentlig steining, sportsarrangementer der taliber under kampen går i midtgangen og pisker dem som jubler for høyt. Det er likevel noe med denne boka som gjør at det ikke blir god skjønnlitteratur. Ja, at jeg noe usaklig tar meg i å ønske at Hosseini heller hadde skrevet en ren dokumentar. For de litt billige romantekniske grepene avslører romanamatøren Hosseini. Spesielt gjennom antiheltens utallige gjentakelser om egen skyld, «på-stedet-hvil»-påstanden om det vanskelige forholdet mellom far og sønn.

Takksigelser

Aller drøyest - og en såpeopera verdig - er framstillingen av barndommens plageånd Assef. Den halvt tyske Hitler-elskende guttungen, som ødela Hassan, og som tjue år seinere - nokså forutsigbart - dukker opp som en grusom pedofil Talibanleder. Her er også en hevnscene som nærmest blir parodisk i sin forsøksvise symbolikk. Til slutt et hjertesukk. Ingen afghaner ved sine fulle fem ville vel skrevet et så klissete «takkeforord» som det den amerikansk-influerte Hosseini presterer. Her hilser han i øst og vest før han utilslørt lar oss ta del i sine forsikringer til kona om hvor høyt han elsker henne, uten henne osv. Slike betroelser virker bare pinlige og private, og jeg tenker med gru på den dagen uvanen blir vanlig - kanskje påkrevd - her hjemme. Vi har det som kjent med å overta det verste utenifra.