Luftskipet

Utdrag fra «Siste gang», novellesamlingens andre novelle.

Siste gang

Legen var sikker på at jeg hadde oppfattet rådet som et påbud. Ordene ble sagt med rolig stemme. Jeg hadde ikke fortalt treneren at jeg hadde vært hos legen. Mor og far ville få brevet uka etter.

Vi var på vei til trening før søndagens renn. Treneren, Ingolf Stranden, med fjerdeplass fra den tysk-østerriske og hundreogtrettiåtte meter fra Vikersund, kjørte Volvoen. Jeg fikk sitte ved siden av. De andre satt i baksetet.

-- Har dere drevet med spensttreningen jeg ba om? Stranden kikket i speilet over dashbordet. Vi nikket.

Ingen av oss hadde kjærester. Å hoppe på ski var vår måte å elske på. Elsket å kjenne de tunge skiene på høyre skulder gjennom boblejakka, genseren og undertrøya på de ennå ikke voksne skuldrene. Hoppskiene hadde et grått plastbelegg under og glinsende blå lakk oppå. Bindingen var festet foran den røde hælklossen av gummi slik at man ikke ble sittende for langt bakpå i ovarennet. For hvert trappetrinn opp til toppen skulle jeg bli minnet om tyngden, til jeg stoppet, trakk pusten dypt en ekstra gang, så nedover unnarennet og tenkte på hva som ville skje om jeg hoppet hele unnarennet ned og sto fjellstøtt med et elegant telemarksnedslag. Hvor ofte hadde jeg ikke hoppet ned fra steiner og stoler gjennom høsten og drømt om å bånne Styggdalsbakken, helst mens Wenche Myhre sang Å sheriff, å sheriff fra høytaleren.

Fra nå av måtte jeg slutte å drømme om å hoppe i Holmenkollen og Vikersund. Jeg satt i bilen og ville prøve å glede meg over at jeg, en siste gang, skulle få stå på toppen over de gamle granene og sjekke etter at bindingen var festet før jeg løftet venstre støvel, høyre støvel, en gang, to ganger, tre ganger for å være sikker på noe jeg alt visste, før jeg løftet dem enda en gang. Etter nok et blikk nedover ovarennet ville jeg sette meg på huk som en blond polarpanter på de tunge skiene, sette hælen på klossene og kjenne det ekstra presset på tærne og tåballene og forberede satsen, mens halsen, svelget, de vindfylte øynene og hodet kjente farten øke og suget i magen i overgangen til hoppet ga fra seg et lite gisp, før hoppkanten markert med to granbarkvister ville varsle øynene, sette hjernen i sving som igjen ville sende signalet til anklene, leggene, knærne, lårene, hofta: Spenn fra! Og så, når det ikke var mer å gjøre med satsen: idet jeg lettet, etter at jeg hadde passet på at skiene var tett inntil hverandre og armene langs kroppen, kom svevet der jeg var romfarer, ørn for et sekund, kjente vektløsheten, trasset mot tyngdekraften, villskapen, før nedslaget og svingen på sletta, signaturen.

Det var stille noen minutter før Even spurte Ingolf om det virkelig var riktig at han ble juniormester i hopp for ti år siden. Ingolf nikket og spurte om vi hadde lagt sølvswix under skiene. Vi nikket. Sånn var Ingolf, ikke noe utbrodering om hvordan han vant, ikke noe skryt, det var bare just like that, som Sverre sa det der vi sto bak bilen til Ingolf og pissa i mørket. Ingolf var nesten borte ved skapet med hovedbryteren. Ved Fossum Bruk på den andre siden av Bogstadvannet kunne jeg skimte et par lys. En sjelden gang passerte en bil på Sørkedalsveien, ellers var det dønn mørkt rundt oss etter at Ingolf tok ut tenningsnøkkelen.

Nå gikk det for alvor opp for meg hva legen hadde sagt. Han hadde nektet meg å hoppe en eneste gang til. Hva var det som drev meg? Jeg kom til å tenke på ingeniør Andrées dilemma. Det som ikke har noen løsning.

Etter at jeg hadde trukket opp glidelåsen i strekkbuksa, kjente jeg hvor kaldt det var denne februardagen i 1971. Even fortalte vitser mens vi ventet på Ingolf.

-- Er dere snart ferdige med å ta ned skia, gutter?

Sverre skyndte seg å ta ned de fire parene med Splitkein hoppski.

Jeg hadde jobbet som blomsterbud hele høsten. I midten av oktober kjøpte jeg skiene for mine egne penger. Det gjaldt å være klar så snart Linderudkollen var preparert for vinteren. Den siste lørdagen i november var bakken endelig i orden. Vi hadde ambisjoner. Året før hadde Sverre greid en tredjeplass i kretsmesterskapet i Hyttlibakken. Jeg havnet på en fjortendeplass. Men det var jeg som hadde hoppet lengst av trettenåringene i klubben. Sytti meter med fall i Midtstua etter skoletid, før det kom en trener fra Grorud I.L. og sa at vi var for unge til å hoppe der.

Ingolf bannet. Han hadde problemer med å få vridd nøkkelen helt rundt. Han tente stadig lighteren for å smelte isen i låsen. Med skiene hvilende på høyre skulder gikk jeg etter Sverre, tett fulgt av Even som pratet i ett sett. Jeg sa like lite som Ola. Det var Olas første sesong. I kveld skulle han gjøre sitt første hopp i Styggedalsbakken. Ifølge Ingolf en av landets beste førtimetersbakker. Man kom ikke så høyt ut fra hoppkanten, svevet fulgte unnarennet tett nedover. Ingolf hadde fortalt Ola tre ganger under kjøreturen at det var en helt ufarlig bakke. Ola nikket. Han var to år yngre enn oss. Ingolf mente at Ola var det største talentet. Ingen var uenige i det. Og attpåtil var han stille og beskjeden. Ola var ærlig nok til å si at han gruet seg. Over brøytekanten rundt parkeringsplassen hadde jeg en tanke i hodet: Ikke få opp låsen, Ingolf!

Jeg åpnet munnen for å rope til Ingolf. Fortelle alt. Det kom bare litt frostrøyk. Styggedalsbakken hadde vært min lykkebakke under fjorårssesongen. Forrige vinter hadde Ingolf sagt at jeg var i ferd med å forstå hvordan jeg skulle benytte den lave svevfasen til å få maksimalt ut av det som var av oppdrift. Denne vinteren hadde satsen blitt svakere, og jeg hadde falt oftere enn vanlig. Verken Ingolf eller jeg hadde forstått hvorfor.

Vi gikk i løssnø de siste meterne. Det var ikke vanskelig å høre Ingolf. Hvert skjellsord i mørket utløste en glede hos meg som mørket kvalte hver gang det ble stille. Even ropte:

-- Kanskje det ikke blir noen trening likevel, Ola. Du har vel ikke noe imot det?

Han svarte ikke. Jeg hadde sett et TV-program om den svenske oppdageren Salomon August Andrée. Den 11. juli 1897 steg han til værs, sammen med N. Strindberg og K. Frænkel fra Virgohavn på Svalbard med ballongen "Ørnen" for å nå Nordpolen. Innerst inne måtte de ha visst at ballongen var umulig å manøvrere? Det var lite sannsynlig at han skulle lykkes, likevel la han ut på ferden. De styrtet ikke langt unna. De ble funnet trettitre år seinere. Hva var det som fikk ham til å la ballongen lette? Jeg skrev stil om Andrée til juletentamen. Moralen var klar. Andrée var ingen helt, han hadde gamblet med Frænkels, Strindbergs og sitt eget liv. For å få bedre karakter hadde jeg tatt med et hvorfor? til slutt, etter å ha diskutert begrepet dåd.

Legen hadde sagt at det var mer enn flaks, nærmest et mirakel, at det ikke hadde skjedd en alvorlig ulykke tidligere. Muskulaturen fungerte ikke lenger som den skulle. Den ville aldri bli i orden igjen.

-- Du kan slå deg i hjel, hadde legen sagt.

Jeg festet bindingene, rettet på brillene. På toppen av stillaset kunne jeg se bylysene bak Bogstad gård. Under månen et fly med blinkende vingelys. De andre hadde hoppet. Ola hadde nettopp satt utfor og landet etter et forsiktig svev.

-- Det er klart, ropte Ingolf.

Guttene sto nede på sletta. Jeg kjente lukta av tjære fra rekkverket rundt toppen. Langt borte hørte jeg støy fra Fossum Bruk. Mine første hoppski arvet jeg fra far. Han fikk høvlet vekk sukkerbiten i tuppen på snekkerverkstedet på Oslo havnelager. Strekkbuksene arvet jeg fra mor. Jeg sto på toppen av Schrøderbakken og torde ikke sette utfor. Jeg var åtte. Jeg gikk ned fra stillaset den gangen, mens alle så på. Men, jeg overlevde. Ingolf ville sikkert ta det proft om jeg gikk ned nå, og fortalte det som det var.

-- Det er klart, gjentok Ingolf. Jeg satte utfor. Jeg hoppet helt ned i overgangen. Jeg hørte Ingolf juble. Jeg remjet i løssnøen.

Den ene ankelen hadde brukket. Den andre var forstuet.

Ingolf kom på sykebesøk dagen etter. Høyrebeinet var gipset. Jeg satt på gutterommet. Far hadde fulgt ham inn og spurt om han ville ha kaffe. Det er ikke hver dag man får så fint besøk, sa far, som kjente Strandens viktigste plasseringer og hans lengste hopp på meteren. Ingolf lukket døra etter seg og trykket meg i hånden. I den andre holdt han premien han fikk i den tysk-østerrikske hoppuka. Han åpnet døra ut til gangen igjen for å forvisse seg om at faren min ikke sto utenfor. Etter å ha lukket den igjen overrakte han meg pokalen.

-- Ditt eksempel viser at den som ikke gir seg og trener nok, får resultater.

Jeg bukket, men klarte ikke å si noe mer enn takk.

-- Med din treningsiver kommer du til å bli vår beste.

Jeg ristet på hodet.

-- Ikke vær beskjeden. Forresten, hvem er denne Andrée du babla om da du kom til deg selv på sletta? Er det en i klassen du er uvenner med?

Ingolf så spørrende på meg.