Siste gang

Legen var sikker på at jeg hadde oppfattet rådet som et påbud. Ordene ble sagt med rolig stemme. Jeg hadde ikke fortalt treneren at jeg hadde vært hos legen. Mor og far ville få brevet uka etter.

Vi var på vei til trening før søndagens renn. Treneren, Ingolf Stranden, med fjerdeplass fra den tysk-østerriske og hundreogtrettiåtte meter fra Vikersund, kjørte Volvoen. Jeg fikk sitte ved siden av. De andre satt i baksetet.

-- Har dere drevet med spensttreningen jeg ba om? Stranden kikket i speilet over dashbordet. Vi nikket.

Ingen av oss hadde kjærester. Å hoppe på ski var vår måte å elske på. Elsket å kjenne de tunge skiene på høyre skulder gjennom boblejakka, genseren og undertrøya på de ennå ikke voksne skuldrene. Hoppskiene hadde et grått plastbelegg under og glinsende blå lakk oppå. Bindingen var festet foran den røde hælklossen av gummi slik at man ikke ble sittende for langt bakpå i ovarennet. For hvert trappetrinn opp til toppen skulle jeg bli minnet om tyngden, til jeg stoppet, trakk pusten dypt en ekstra gang, så nedover unnarennet og tenkte på hva som ville skje om jeg hoppet hele unnarennet ned og sto fjellstøtt med et elegant telemarksnedslag. Hvor ofte hadde jeg ikke hoppet ned fra steiner og stoler gjennom høsten og drømt om å bånne Styggdalsbakken, helst mens Wenche Myhre sang Å sheriff, å sheriff fra høytaleren.