Luftslott for sørgende

SORG: Kronikken «Sorg er ikke en sykdom» i Dagbladet 15.02 må oppfattes som en kommentar til flere reportasjer Dagbladet har hatt i det siste, der foreldre som har mistet barn i forbindelse med fødselen på Kvinneklinikken ved Ullevål universitetssykehus (UUS), retter kritikk mot sykehusets manglende eller dårlige tilbud når det gjelder hjelp til å bearbeide det traumatiske som har skjedd. I kronikken skrevet av representanter for ledelsen ved Kvinneklinikken, sykehusprest Ida Faye, jordmor Bente Guildal og klinikksjef Bjørn Busund, er det behandlingen av foreldre i sorg som er temaet. Min mann og jeg tilhørte den sorggruppen som Dagbladet hadde en reportasje om 03/02, som ble nedlagt etter to møter. Begrunnelsen ble gitt skriftlig i brev til deltakerne: «fordi det har vært mest fokusert på den dårlige behandlingen dere har fått på Ullevål universitetssykehus.» Fokuset ble definert som «utenfor rammen av sorgkonseptet» og sykehusprest Faye rådet jordmødrene som ledet gruppen, til å legge den ned. Kronikkforfatterne sier at sorgen gir seg utslag i mange former. Åpenbart er det bare noen reaksjonsformer som er akseptert i gruppene. Frustrasjon og fortvilelse er ikke tillatt, selv om man i kronikken gir rom for at disse aspektene er en naturlig del av sorgen. Det var ikke deltakerne som klaget over progresjon i et opplegg som skulle vare i inntil et år. Det var lederne som ikke orket vår sorgreaksjon.

MANGE GRUPPER i samfunnet får ikke den hjelpen fra helsevesenet de føler er tilstrekkelig. Jeg innser at vi og andre som har mistet et barn, ikke uten videre har krav på mer hjelp enn andre som har det vanskelig. Men jeg reagerer sterkt på at det skapes falske forventninger til hva slags støtte vi kan regne med å få etter at tragedien er inntruffet. Deltagelse i en sorggruppe tre måneder etter at vi mistet datteren vår, var tilbudet vi fikk. Det finnes ikke noe tilbud om individuell oppfølging ved UUS utover å «stikke innom» kontoret til presten eller sosionomen. Psykologhjelp er ikke tilgjengelig.Vår situasjon var i utgangspunktet at datteren vår døde i min mage, til tross for at jeg var innlagt ved Observasjonsposten for gravide. Fordi vi opplevde kritikkverdige forhold ved sykehuset, klaget vi saken inn til Fylkeslegen. Fylkeslegen har reist en tilsynssak mot UUS som fortsatt pågår. I sorggruppen ble vi i utgangspunktet oppfordret til å fortelle, og det var tøffe historier som kom fram. Å bli avvist fra sorggruppetilbudet fordi vi ikke sørget på den riktige måten, er en ekstra belastning.

KRONIKKEN gir doble signaler om hva en sorggruppe ved UUS er og skal være. Uttalelsen om at sykehuset ikke er pålagt denne typen tilbud, gir det hele preg av dugnadsånd og ansvarsfraskrivelse. Rammene for og hensikten med selvhjelpsgrupper/sorggrupper slik de tilbys på USS er uklare. Hvem setter retningslinjer for uttrykksformer og meninger som er tillatt i gruppene? Hvordan skal en selvhjelpsgruppe oppnå målet sykehuset har om «å skape trygghet i forhold til et eventuelt nytt svangerskap»? Man må kunne forvente at tilbud som gis av en seriøs organisasjon fullføres og er forankret i ledelsen for å få den støtte det fortjener. Kronikken oppleves som en uheldig polarisering mellom bruker og behandler. Dette er en sak der vi burde ha felles interesse. Det ville være ønskelig om kreftene ble brukt til å øke kvaliteten i rutinene framfor å skjønnmale et dårlig tilbud.