Luftslott til salgs

Spørsmålet er særlig aktuelt i forbindelse med klimaendringer. Mange vil profilere seg på dette problemet – ikke minst statsminister Jens Stoltenberg. Etter å ha vist minimal interesse for miljøspørsmål, går han nå offensivt ut: Norge skal ha verdens mest ambisiøse klimamål, og vi skal ta initiativ til en internasjonal juridisk bindende avtale om reduksjon av klimagasser.

Store ord – men ikke så mye mer. Fortsatt gjelder «business as usual», og dobbeltmoralen er tydelig: På den ene siden vil vi pumpe opp så mye olje som mulig – på den andre siden vil vi redde kloden fra kollaps. På den ene siden kjøper vi klimakvoter som stiller høye miljøkrav – på den andre siden selger vi fossilt brennstoff uten selv å stille miljøkrav – for eksempel til USA, en av verdens største forurensere. USA har som kjent heller ikke underskrevet Kyotoavtalen.

Det har derimot Norge, men vi bryter den stadig. Grensen er satt til 1% økning av utslipp fra 1990 til 2008 – i dag er økningen på nærmere 9%! Og olje- og gassektoren har en stor del av ansvaret. Men også i denne virksomheten er det moderne å vise miljøinteresse. I Statoils brosjyre «Mestre utfordringene» presenterer selskapet seg selv med følgende tese: «Bærekraftig utvikling handler om hvordan vi driver vår forretning og hvordan vi tar samfunnsansvar.»

Hvordan de gjør det i praksis viser oppkjøp av North American Oil Sands i Canada. Staten eier drøye 70% av Statoil. Ifølge den nye Eierskapsmeldingen skal statlige selskaper være i front når det gjelder miljøtiltak i egen bransje. Men umiddelbart etter at dette ble vedtatt, kjøpte Statoil det kanadiske oljeselskapet for utvinning av oljesand – en virksomhet som krever store mengder energi. Med produksjon på topp om ca. 10 år, vil utslippene være på 7,3 millioner tonn CO2 pr. år!

Statoil er mer opptatt av økonomisk vekst enn av bærekraft: Informasjonssjef Rannveig Stangeland begrunner oppkjøpet slik: «Dette er et strategisk viktig grep for Statoil for å sikre produksjonen vekst etter 2020.» Bærekraft står heller ikke i fokus for oljeanalytiker Anne Gjøen: «Dette er et viktig og nødvendig skritt for å oppnå Statoils vekstambisjoner».

Konflikten mellom vekst og vern eksisterer fortsatt – det avsløres også i forholdet til vindkraft. Sammen med Malta og Estland er Norge på jumboplass i Europa når det gjelder støtteordninger til denne fornybare ressursen. Mens det er politisk enighet om full CO2-rensing av gasskraftverk på Mongstad – uten at kostnadene er nøyaktig vurdert – må flere vindkraftprosjekter utsettes på grunn av dårlig økonomi.

Ved siden av olje og gass er det samferdsel og transport som gir størst utslipp av klimagasser. Også her trives dobbeltmoralen.

Jens Stoltenberg var nylig i Kina for å diskutere miljøvern. Han besøkte også kjøpesentre for å promotere norsk laks, en «flygefisk» som transporteres verden rundt. – Hvordan ble forholdet mellom klimagasser og transport av mat tatt opp til diskusjon?

Regjeringen jobber også aktivt for å fremme reiselivet. Reiseliv er en global bransje i stadig vekst, og vi må ta vår del av veksten, heter det fra Nærings- og handelsdepartementet. Og Jonas Gahr Støre supplerer: Skal vi henge med i internasjonal utvikling, må vi tiltrekke oss turister og gjøre oss attraktive for forbrukere og investorer i andre land. – Hvordan blir forholdet mellom klimagasser og økende turisme tatt opp til diskusjon?

Statskanalen NRK sender et underholdningsprogram om bil og motor: «Autofil ». Dette programmet gir indirekte stor reklameeffekt. – Hvordan blir forholdet mellom klimagasser og økt bilisme tatt opp til diskusjon?

Disse tilfeldige eksemplene viser kollisjonskursen mellom vårt livsmønster – og bærekraft i alle ledd.

Klimaendringer spesielt og miljøproblemer generelt krever store forandringer i dagens samfunn. Miljøpolitikk må overordnes alle andre politiske sektorer og være basis for alle beslutninger ut fra følgende enkle sannhet: Vi må kunne spise, drikke og puste uten å ta skade av det, som betingelse for all annen virksomhet.

I dag ser vi at den finansielle kapitalen reduserer naturkapitalen og at økosystemene brytes ned. Økonomien må defineres på nytt, slik at den underordner seg naturkapitalens verdi.

Men kan en slik omstilling være mulig med dagens markedsøkonomi? Statens styringsverktøy er åpenbart ikke gode nok – selv om avtaler og avgifter, reguleringer og rasjoneringer bidrar til å dempe de negative virkningene.

Norge har i dag et oljefond på nærmere 2000 milliarder. Dette fondet forvaltes på sett og vis defensivt: Vi skal ikke investere i uetisk virksomhet. Offensivt ville det derimot hete: Vi skal investere i etisk virksomhet! Spørsmålet er hvordan!

Den britiske miljørådgiveren John Ashton sier det slik: «Vi trenger politisk fantasi for å møte problemet på det nivået det fortjener. Det dype politiske spørsmålet handler om fantasi og lederskap» (Dagsavisen 17.12.06)

Her kan Norge gjøre en innsats. Vi har et spesielt ansvar både moralsk og økonomisk. Vår rikdom er bygget opp på forurensende virksomhet, og her kan vi i praksis vise at «forurenseren selv skal betale.» Som ett av mange tiltak kan Norge finansiere et internasjonalt forum for utvikling av en alternativ økonomi, som også tar miljøomkostninger med i sine kalkyler. Vi kan samtidig ta Brundtland-kommisjonen på alvor: «Den virkelige verden hvor økonomiske og økologiske systemer er knyttet sammen, vil ikke forandre seg. Det er politikken og de berørte institusjoner som må forandres.»

«Takk og pris for at klimaendringene er menneskeskapte. Da er det opp til oss å gjøre noe med dem,» sier Helen Bjørnøy.

Det samme kan sies om dagens markedsøkonomi: Takk og pris for at den er menneskeskapt – da er det opp til oss å gjøre noe med den.

«Sammen med Malta og Estland er Norge på jumboplass i Europa når det gjelder støtteordninger til vindkraft.»