FOSTRER BEDRØVELIGHET: «En rundtur i Oslo ødelegger et godt humør. Frustrasjonen bygges opp gjennom bydelene», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsbilde: Frank Karlsen
FOSTRER BEDRØVELIGHET: «En rundtur i Oslo ødelegger et godt humør. Frustrasjonen bygges opp gjennom bydelene», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsbilde: Frank KarlsenVis mer

Luftslottet Oslo

Oslo har vært og er byen du ikke forlater uten at den setter et merke på deg. Er Oslo unik i å fostre bedrøvelighet?

Debattinnlegg

Oslo har en kraftig destruktiv innvirkning. Jeg vil nødig snakke på vegne av alle beboere, men kataklysmen er dokumentert av andre innbyggere. Oslo har vært og er byen du ikke forlater uten at den setter et merke på deg. Er Oslo unik i å fostre bedrøvelighet?

Jeg er verken født, oppfostra og/eller misbrukt innenfor Ring 3, jeg flyttet hit av fri vilje i voksen alder. Frem til jeg var tjue år bodde jeg i en av Oslos forsteder, en trygg halvtime unna med lokaltoget. Seks år seinere har Oslo adoptert meg. Som ung var Oslo et mål. Å være medlem av en subkultur før inntoget av internettshopping, gjorde turen til Oslo et høydepunkt når pengene tillot det.

Jeg kjenner ingen osloborgere som er lykkelige. Likevel betaler vi halve månedslønnen vår i husleie for å bli i denne limboen. Vi blir her i trygge Oslo, stygge Oslo. Akkurat som Jokke er vi feige og haler ut tiden. Å mistrives i hovedstaden er ikke noe nytt fenomen. Seint på 1800-tallet gjenga kunstnere det infame livet Oslo. I «Sult» forteller Hamsun om en lammelse nåværende generasjon kan føle på, og i tilfeller kan føre til trygdesnyltere som Vegard Skjervheim og karakterer som vasser i avgrunnen i filmene til Joachim Trier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Folk utenfor byen har en idé om at oslofolk er høye på seg selv. En bekjent ble i en e-post kalt «osloarrogant». Lite visste denne pretensiøse distriktsdritten at personen han snakket med er fra Sogndal. Saken er jo at svært få faktisk kommer fra Oslo. Alf Prøysen snakket om sviket ovenfor bygda for å dra til byen. Folk strømmer til Oslo i håp om å oppfylle forventninger om storhet. Noen får nok etter kort tid. Pikene i Razika synger så fint at de har prøvd, men Oslo ikke er noe for dem. I musikkvideoen ser vi en fyr som, i et nærmest Munch-angstøyeblikk, bestemmer seg for å løpe hjem til Vestlandet.

Hashtagger som #parkliv #mittoslo #oslove gjengir vakre øyeblikk i hovedstadens kafeer og parker på sosiale medier. De er alle en løgn. Bildene av kanelboller og utepils utelater klagingen og sutringen vi bedriver. Fristelsen for å delta i løgnen når jeg ligger semiberuset i parken og får sol på min bleke kropp er stor. Luftslottet ekspanderer. En rundtur i Oslo ødelegger et godt humør. Frustrasjonen bygges opp gjennom bydelene. Karl Johans gates gatemusikanter som nekter å se at jamringen fra drittinstrumentene deres ikke er verdt mine småpenger. Grünerløkka med deres hipstere og deres motvilje til å integreres. Grønland med de banale klærne til de mørkhudete. Akademikerne uten træler i hendene på Ullevål. Majorstuas fruer i pillerus og pelskåper.

Vi husker så godt en sommer for litt siden der rosene blomstret og vi trøstet vår neste. Nå har rosene visnet og jeg hater min nabo. Jan Johansen, jeg har aldri snakket med deg, men jeg går ut ifra at du er et rasshøl. Kanskje noen av oss har stålkontroll på oslolivet. Kanskje brorparten av Oslos innbyggere sitter avslappet i chaiselongen fornøyd med dagen som har vært. Oslo er antakelig det siste stedet jeg kommer til å ha en adresse. Jeg trives så godt med melankolien og å drømme om det grønne gresset i Paris og New York. Jeg elsker Oslo, jeg bare kommer ikke på hvorfor. (Alle som er i Oslo frivillig er komplette idioter, og jeg er den største av dem alle.)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook